hits

Snipp snapp skute

Nå er jeg tilbake i Norge etter ei sykt lang reise. Ble kroppsvisitert i LA da alarmen gikk av på øl jeg hadde kjøpt på Tahiti. ‘FBI-agenter’ og stor ståhei og navnet mitt ropt opp fordi flyet mitt skulle ta av. Det ventet heldigvis på meg fordi en mann med walkietalkie fant meg og hadde kontakt med flyet mens han prøvde å godsnakke med tollerne som gikk gjennom hver millimeter av mine ting. Stor kontrast til den lille flyplassen på Makemo. Der var det ikke sikkerhetskontroll i det hele tatt. Jeg kunne holde seileren min i hånda helt til flyet var klart. Jeg fikk et boardingpass med ‘Heidi’ skrevet på med penn som jeg leverte til samme person som leverte det til meg. Der gråt jeg og klemte og kysset på min kjære. Gikk ut, snudde, kysset og gråt litt til. Det var så vanskelig å gå for ordentlig. Alle de andre gangene har jeg flydd til ei annen øy på sirka samme breddegrad - denne gang skulle jeg helt til Norge, til andre siden av kloden. Gjorde ikke særlig vondt i magen eller hjertet..

Nå er jeg hjemme. Her er butikker med alt vi trenger og fryktelig mye vi ikke trenger. Jeg har kjøpt en topp. Det trengte jeg jaffal. Det tok jo helt av før jeg reiste til Stillehavet, jeg gav bort nesten alle klærne mine. En del av dem hadde bodd i skapet mitt siden før jeg fikk barn, andre klesplagg hadde jeg minner om (kan ikke kastes fordi den gikk jeg med da og da etc) og atter annet tenkte jeg ville komme på moten igjen. Felles for det meste som bodde i walk-in-skapet mitt var at det ikke var brukt på årevis. Nå håper jeg noen bruker det. Det betyr at jeg starter på scratch, har nesten ingenting. Selv om jeg så absolutt har lært at jeg behøver lite, så trenger jeg mer her enn hva jeg gjorde i French Polynesian. Klær. Sko. Dagkrem og mascara.

Disse dagene hjemme har bestått av å møte venner og familie. Sist jeg så min far var da jeg reiste; han hjalp meg med bagasjen inn på toget - og toget kjørte før han kom seg av. Det var så festlig at jeg lo helt til Oslo. Jeg har gått turer i Bertes med min lille rubin. Nesten som backroaden på Rarotonga, men ikke helt. Nå er det fullt hus hjemme, jeg bor på gjesteværelse. Lesekroken min er blitt lekekroken til Ruby Sol. Herlig!

Svingstang i hodet og med verk i hjertet.

Overraskelsesparty med litervis av bobler, mange klemmer og mye latter. Så takknemlig for den gesten. Stand-Up på Generalen med for mye White Russian og rosévin. Altfor mye! Jeg beklager sterkt at jeg pratet under showet. Jeg liker ikke når folk gjør det, og jeg elsker Lillian så er skikkelig lei meg for det. Unnskyld! Hadde sikkert vært lurt å spist litt den dagen.

Den siste tiden i seilbåten ble litt preget av dramatikk da vi ikke rakk å seile til øya jeg skulle dra fra. Kjekksvenskseiler viste meg hvordan siste uka mi ville bli om vi prøvde å trosse vær og vind. Ikke bra! Vi la altså ut en dag i motvind, noe som betydde at vi måtte krysse hele tiden, det ene slaget etter det andre - og veldig veldig nær store koraller og rev. Jeg så ‘døden i øynene’ mer enn ei gang. Jeg så også hvor dyktig og erfaren seiler jeg delte båt med. Hvordan han klarte å snu skuta etter at jeg trodde alt håp var ute fatter jeg ikke. Det var armer og bein, motor, storseil, fåkk (staves sikkert fokk), sveiving, dra’ing, muskler og banning - og ei vettskremt norsk dame som satt i veien. Jeg skjønte at vi ikke kunne fortsette slik, vi måtte vente til vinden snudde, eller kjøpe flybillett fra Makemo til Tahiti. Det ble billett, men gudd hvor mange ganger vi snakket om at jeg bare skulle bli værende - seile videre inn i solnedgang og happily ever after lissom. Hadde det ikke vært for barn, barnebarn, venner, jobb og økonomi så kunne jeg gjerne gått for den livsstilen. Snu den tanken, og livsstilen kan bli min. Jobb; permisjon eller oppsigelse. Økonomi; selge boligen. Familie og venner; savne, men besøk er mulig. Så, ja, kommer nok til å jobbe mot ettellerannet galskap.

Da billetten var ordnet seilte vi til en øde moto i Makemo-atollen for å tilbringe siste uka sammen alene. Heaven on earth. Moto’n heter Papaeutora, og nok ei gang parkerte vi nesten på land. Omringet av den eventyrlig nydelige lyseblå sjøen, så vakkert at det ikke ser naturlig ut. Nok et paradis altså.

Leve. Livet. Leve livet. Stort digert rødt hjerte. Leve som om hver dag var den siste. Og det var det jo på en måde. Jeg skulle hjem og han seile videre alene. Vi har levd så tett, så sykt tett. Vært sammen 24/7. Ingen normale avbrekk som trening eller jobb eller besøk hos venner eller på butikken. Oss to hele hele tiden, veldig veldig tett. Eventyret er slutt, bobla er sprukket. Jeg må øve meg i å bli normal igjen. Det blir vanskelig trodde jeg, men ett sekund etter å ha kommet hjem så føltes det som jeg bare har vært borte ei uke, ikke åtteogenhalv måned.

Så enkelt alt er, stort kjøkken gjør det lett å kokkelere, oppvaskmaskin der jeg pleide sitte på dekk og vaske opp i saltvann. Savner det allerede. Melk fra kartong, ikke pulver. Vann i springen, lettvint og godt, men det var en veldig god følelse å jakte på vann fra himmelen også. Butikkene her bugner av varer, noe er på tilbud. Stor kontrast til overprisede alt på nesten tomme hyller. Jeg har ikke hatt problem med utetoalett og utedusj på båten, men må likevel innrømme at den første dusjen stående oppreist og med godt trykk i strålen - den var ubeskrivelig digg. Og høysåta jeg hadde på hodet forandret seg fort etter besøk av balsam.

Første dag på jobb etter så lenge fri var nok ikke den mest produktive. Jeg lover å legge mer vilje i arbeidet i morgen. Lover. I dag brukte jeg mest tid på å spise og skravle. Og klemme.

Jeg savner. Drømmer. Lengter.

Dette er nok ikke siste ord fra meg. Mine joggesko og en kjole ligger igjen i båten. Må vel hentes etterhvert ❤

Videre i Tuamotus

The Tuamotus er som en drøm. Jeg vet at jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen; det er så vakkert at det er vanskelig å tro det er sant.

Vi øyhopper fremdeles. Øyhoppseiling.

Hver atoll har massevis av små motus, det er de vi liker. Motus’an. Små øde øyer dekket av kokospalmer, med hvit sand på ei side og rev på andre siden. Der er vi uforstyrret, det er bare oss i hele verden. Ingen mennesker, ingen båter - bare oss to på en seilbåt, og tegneseriefisk under og rundt båten, i lagunen. Og hai.

Vi er alltid innom the village på hver ny atoll for å handle og treffe the locals. Vi håper på inkludering, og det har vi jammen fått på de atollene der det bor folk. Det er bare så verdifullt og herlig.

Da vi var på villagen i Fakarava ble vi kjent med en del seilere, ikke de lokale - og det er slik mange seilere har det. De seiler sammen, velger litt ‘busy’ steder når de ankrer, der det er andre seilere - så mingles det. Det er kjempefint det, og har vært utrolig koselig. På den måten har vi truffet mye spennende mennesker fra rundt om i verden. Da har vi spist sammen med andre, pratet med andre, blitt invitert på middag eller drinks av andre - riktig sosialisert oss.

På Hirifia ankret vi sammen med mange andre seilbåter da vi visste at et svensk par vi hadde truffet tidligere var der. Vi var på middag i seilbåten til det svenske paret, og der fikk vi blant annet servert den beste sjokoladekake som noengang har funnet sted i mitt svelg; chilisjokoladekake. Nam!!

Nydelig sted, Hirifia, men vi har funnet laguner som er vel så fine, med rosa sand og spennende områder, som er øde, som er våre. Det bodde en familie på Hirifia og de hadde en liten taverna, så dermed ble alle samlet til mat og drikke en kveld. De sa de hadde øl til salgs, og det hadde de; ei til hver så var det stopp. Litt annen drikkekultur der. Det ble grillet en hel gris, en tilfreds og fri gris som har vokst opp på kokosnøtter, og som endte sine dager i magen på seilere fra flere nasjonaliteter. De som spiser gris sa at det var veldig godt. Jeg spiste rå fisk i diverse varianter. Slike tilstelninger er koselige og samler altså seilerene til konversering - og det viser seg at mange treffes igjen senere på veien. På Sjøen. Det er en spesiell rute de fleste seilere følger over Stillehavet, fra Panamakanalen til Polynesia, hvilket betyr at ‘alle’ skal samme vei. Unntatt oss. Vi seiler mot strømmen. De fleste kommer fra Marquesas før Tuamotus, ikke omvendt. Min seiler er veldig erfaren, har seilt alene, har seilt med flere, har seilt lenge, har seilt langt, har seilt vanskelig, har seilt mye - så dermed seiler han også sin egen sjø.

Denne båten vi seiler kjøpte han i Tahiti etter lenge å ha vært på jakt etter akkurat en slik type. Franskprodusert, bygget på 80-tallet, aluminium med to senterboards, finnes ikke så mange av dem. Båten er 37 foot, den er lett og kan gå inn på 1 meters dyp, noe som betyr at vi kan lettere navigere inn blant koraller der større båter må kjøre utenfor, faktisk nesten stå ankret på stranda. Den er også ‘designet’ riktig mtp planen til min kjære utfordringssøkende seiler, nemlig å seile nordover. New Foundland, Canada. Grønland. Alaska. Han har gjort det før, og vil gjøre det igjen. Forrige gang overvintret han i Alaska med seilbåten frosset fast i isen. Fem mil til nærmeste hus. Hunder som selskap og hundeslede som transport. Halvannen time for å kle på seg riktig etter gradestokken. Stor kontrast fra her i Fransk Polynesia. Han rekker ikke den planen i år, det er for sent, jeg er nok også littegranne skyld i akkurat det - men tror ikke han hadde rukket frem før isen uansett. Så da blir det ett år til her i traktene tenker han.

Nå forstår jeg veldig godt at de fleste seilerdamer har kort hår. Kunne skrevet et eget kapittel bare om håret mitt. Det som nå henger helt ned til rompa om det er løst. Det finnes litt av meg liggende overalt. I båten, på dekk, på maten. De herlige ingrediensene sjø, salt, vind, varme, fuktighet og svette er oppskriften på tørt hår studd med floker. Tenker jeg har både frisørvenninner og andre venninner som klør i fingrene etter å stelle spetakkelet når jeg er vel hjemme i Norge.

I ‘byen’ på atollen Faiite ble vi kjent med Edwardo. Vi lå til kai da han kom for å hilse på. Mekanikeren min nede i motoren. Han inviterte oss hjem til seg. Det viste seg at han er massør, reiser rundt på Tahiti og småøyene og utfører massasje. Jeg er superheldig, ble massert. Satt på en bitteliten gul barnestol mens han jobbet. Oljen han bruker lager han selvsagt selv. Magisk olje sier han, og det tror jeg på. Han kom til båten også neste morgen for å massere på nytt. På kaia. Hadde med seg den lille gule barnestolen. Den magiske oljen lages på kokosnøtter, to typer blomster og en type urt. Massert inn i mine såre nesten ikke-eksisterende muskler og hår resulterte i at jeg nå spretter rundt som en ungdom. En litt lat og utrent ungdom, men lell.. Det begynnende munnsåret ble bekjempet av samme magiske olje, og håret som jeg begynte å skrive om kjennes nå deilig og mykt. Edwardo hadde slike bukser som ‘Karlson på taket’ har. Jeg kunne også tenkt meg slike. Om ikke jeg fikk buksene hans, så fikk jeg den siste olje. Heldige meg! Nå skulle han ha ei uke ute på revet, på en moto, for å sanke kokosnøtter til å lage ny olje.

Kokosnøtter altså. De kan anvendes til mye som er bra for kroppen utvendig som innvendig. I tillegg til kokosnøtter har seileren vist meg at det finnes ‘salat’ nederst på stammen på den type palme som vi hadde masse av hjemme i stua på åttitallet. Bregner kalte vi dem. Palmehjerte heter det og smaker så godt atte. Minner litt om reddik uten den skarpe smaken. Vi har spist og drukket mye fra kokosnøtta når vi er på de øde motus’ene. Min Robinson henter ned nok fra palmene slik at vi ikke bare nyter på land, men kan drikke juicen og spise kjøttet i båten også. En om dagen. Vi kaster skallet, men de lokale bruker det gjerne til å lage ting som f.eks ukulele og en hel masse andre greier. Eller bikini slik jeg fikk av Edel da jeg fylte femti. Neida. På Rarotonga ble det gitt til grisene. Her i Tuamotus har jeg ikke sett så mye griser, eller dyr generelt, jeg har hørt noen haner, sett noen hunder i ‘byene’, but thats about it. Kokosnøttskallet blir brukt til dekorasjon. Det så vi på ‘julifeiring’. På åpningen i Faiite der små jentebarn i bastskjørt danset og borgermesteren klippet snora. Alle øyene i Fransk Polynesia feirer ett eller annet i juli. Hele juli. Har ikke skjønt helt hva de feirer (fransken er fremdeles ikke flytende, og Internett ca fraværende), men det er jaffal en slags festival med mat, musikk, leker for barna og diverse konkurranser. Hver kveld. På hver øy. Det er pyntet med kokosnøtter og flettede palmeblader. Kokosnøttskall brenner for å holde mosquitos borte.

Jeg går i surr i alle sydhavsplakatene vi har sett og vært på, men har skrevet opp når og hvor så ei gang når jeg sitter med notater og foto så blir det nok en ordnings på det. Enn så lenge er det bare å inhalere det en er god for, dette er et eventyr jeg aldri får oppleve på nytt.

På motuen ytterst på Faiite hadde vi noen fantastisk fine dager. Der ankret vi båten som vanlig nær land, og fortøyde samtidig i ei palme. Elsker når vi er så nær stranda. Når jeg våkner om morraen tror jeg fremdeles at jeg drømmer, for det første øynene ser fra brisken er palmer i flertall. Fordi vi akkurat der er fortøyd så nært og på en måte som gjør at båten ligger omvendt enn vanlig. Om ikke dere skjønte hva jeg prøvde forklare her så er det helt ok, poenget er at det er paradis på jord. Og at jeg er så heldig som får lov til å våkne til dette. Og at seileren er god på fortøyning. Og. Og. Og.

Vi går tur bortetter revet, over sanddyner og ser på alle nyanser av blått i sjøen. Han kaster ut snøret på hver nye sanddyne. Ingen fisk lar seg lure der. Han er bedre med harpunen enn med snøret denne fiskeren min. Sanddynene er ikke hvite på Faiite, men rosa. Korallrosa. Så vakkert! Det reklameres med det på Fakarava. Det er den atollen vi var på hvor det var en del seilbåter og turister. Der det var et resort. Der det kommer Cruisebåt med turister. Ja. En morsom historie angående det; vi satt i båten rett ved kai da ei eldre amerikansk dame stoppet opp. Nei, hun hadde ikke blått hår, hun var skikkelig søt. Spurte oss litt om livet i en seilbåt og om hun kunne ta bilde av oss. Så festlig! Nå er jeg altså på et fotominne der jeg representerer seilbåtfolket. Lang bisetning der. Jeg skriver jo om rosa sand. I reklame for Fakarava skrives det om rosa sand, men jeg synes det er enda rosa’ere (skikkelig Heidi, 6 år nå) på Faiite. Og på Toau. Øya hvor vi feiret seilerens jubileumsbursdag. Der var det også rosa sand. De fleste atollene vi velger ut står det ingenting om i bøkene vi har, og det gjør det hele enda mer spennende.

Litt for spennende ble det da vi skulle ta av fra kaia ved Hitianau. Det var nemlig helt sykt mye currents, og da fortøyningen slapp gikk båten nesten bakover mot passet. Full fres i motoren og skipet slapp ‘ryggingen’, men sto stille. Tilogmed jeg skjønte at dette var spesielt og ikke særlig kult. The captain fikk opp seilet, overtok roret og fikk båten på riktig kurs før motoren streiket og regnet flommet. Er ikke det rart hvordan slike ting skjer samtidig? Motoren krangler ikke mens sola skinner på himmelen lissom. Hele dramatikken var ganske fort over, men det gav meg en heftig innføring i hvor sterk strømmen kan være. Og resten av den dagens seiltur viste seg å være vanskelig da det var mye koraller og rev midt i lagunen.

Da vi var på Fakarava ble vi kjent med et par fra Canada som hadde hatt nærkontakt med en korall midt uti der. Det ble veldig dramatisk med flere hull i båten der vannet fosset inn. De hadde en Trimaran. Det er en stor seilbåt med to små på hver side, ligner på en catamaran, men altså med båtbunn der catamaranen er flat. Jadda, så flink til å forklare atte. Google it dere som kan. Paret fra Canada har fire barn, og da det aller meste som er viktig når man lever på en båt er vått eller ødelagt av vannskade så er det dramatisk. De hadde mistet hjemmet deres. Svensken jeg deler båt med var mye i deres båt for å hjelpe til med ting han kan. Paret hadde mange timer hos oss på dekk. Da vi seilte videre var planen deres å selge unna alt de kunne, gi bort båten og reise hjem. De hadde seilt i tre år, og minstemann som ikke vet om noe annet liv var forvirret, han visste ikke hva Canada og alt det de pratet om betydde.

Før vi seilte fra Fakarava så bunkret vi vann. Det var ikke mulighet for slangeoverføring, så vi fylte halvannenliter flasker med vann. 400 liter. Mm. Firehundreliter for hånd. Det er tungt å bære på. Mange turer frem og tilbake. Den regnvannoppfinnelsen vi har jobbet med viser seg å funke bra. Da det endelig kom masse regn så fikk vi i overflod. Lett 100 nye litere før regnværet var over. Så digg! Det er så sykt gøy når oppfinnelsen virker - vi ler og er klissbløute og smiler mens vi tapper flaske etter flaske, det tar 58 sekunder å fylle ei halvannenliter flaske. Etter regnvær så kan vi sløse littegranne med dusjen, enten bruke mer ferskvann (regnvann) eller velge å dusje to ganger. Så deilig! Dusj på denne seilbåten fungerer slik; blaute oss i sjøen, såpe oss inn og uti sjøen igjen for å vaske oss/ skylle av såpa - så skylles kroppen i søtvannet. Vi bruker ca ei flaske pr.dusj. Oppvasken tas i saltvann. Jeg liker det veldig godt; sitte på dekk og vaske opp. Nå som det har regnet så er det også vann nok til å skylle opp sengetøy og handklær. Det betyr også masse mer vann til drikke, det trengs det flere liter til daglig. Vi tenker ikke så ofte over hvor heldige vi er hjemme som har nok av vann - så mye at vi kan stå lenge i dusjen bare fordi vi vil - og som kan drikke rett fra krana.

Vi lever enkelt, men har likevel alt vi trenger og mere til. Og vi har den forsikringen og tryggheten i å komme fra Skandinavia slik at vi klarer oss uansett. Sånn er det ikke for folk her på atollene. Nå er jeg ingen ekspert whatsoever på helse- og levekår her i Fransk Polynesia, men vi har truffet mennesker som ikke ser ut til å ha mer enn akkurat hva de trenger - og som virker fornøyde med det. De vet kanskje ikke om noe annet i motsetning til mennesker fra rike land som har mye og vil ha mer. Atollene vi besøker ser med første øyekast ganske like ut, den vakre ‘palmeplakaten’ jeg har skrevet om, men livet på atollene og moto’s er forskjellig fra øy til øy. Mens det virker som det er mer penger blant folk på atoller med perledyrkere ser det ut til at mennesker som bor på atoller der kokosnøtter er næringen ikke har råd til egen båt engang. Og en er temmelig alene ute på en moto uten båt. I byen på Faiite var folk vennlige og interesserte i oss slik vi er så takknemlig for å ha opplevd en del av. På butikken den ene uka var det nesten tomt i hyllene mens det neste uke viste helt klart at det hadde vært et container ship innom. Da ble både kaptein og hans besetning happy happy, og vi fikk kjøpt både poteter, gulrøtter, løk, lime og ananas. Det var det som var kommet inn av grønnsaker og frukt, og vi fikk vann i munnen bare av å se det. Det er enorm forskjell fra Rarotonga der all den deilige søte frukten var tilgjengelig hele tiden. Veldig mye vi take for granted finnes ikke i butikkene. Det er så langt fra ‘vi kan jo bare kjøpe nytt’-mentaliteten det kan bli. Alkohol er forbudt på Faiite. Det er også rart. Det bor ca tusen mennesker på atollen- fordelt på ingen restauranter eller butikker utenom matbutikker nesten uten varer.

Da vi seilte til den ytterste moto’n på Faiite, helt med sanddynene, traff vi på et ektepar som levde der. Det er sykt spennende å treffe slike mennesker - som lever det enkleste livet som tenkes kan mtp materielle goder, men som likevel gir og gir. De ville tilogmed gi oss sardiner og corn beef på boks da vi hadde vært på besøk hos dem. Paret lever av kokosnøttene på eiendommen sin. De tørker kokos og selger til Papeete, Tahiti. Det kalles Kopra. Mannen i huset viste stolt den interesserte mannlige gjesten rundt, brukte lang stokk med jernkrok for å få nøttene ned. Viste ham utstyret som blir brukt for å tørke om det skulle komme regn. Fruen i huset, omfangsrik og uten tenner, men med en herlig latter, masserte meg. Trykte på vondter. De var så skjønne, så glade for besøk. Så stolte av et mini-solcellepanel som holdt liv i et batteri som skulle få radioen deres til å virke under finalen i fotball, der altså Frankrike var med. Hjemmet deres var møblert med to senger rett på sanda. Et bord. En benk. Og en komfyr. Vi fikk mat med oss, ferskt fra komfyren, noe smultgreier laget på kokos og bakepulver. De gav oss masse i ei stor skål, det var da de ville gi oss sine to hermetikkbokser i tillegg. Det var sikkert de eneste de hadde. Sånn opplever vi hele tiden, folk gir og gir. Da vi dagen etter seilte fra den moto’n stoppet vi seilbåten utenfor deres hjem, og skipperen svømte inn med skåla deres. Mannen svømte ut for å møte ham. De tok hverandre i hendene. Da mannen så at vi hadde lagt oppi diverse greier i skåla ville han gi oss mer. Skjønner? Det er veldig veldig spesielt. Et annet eksempel er Edwardo som ville forære sin høyst elskede fransk-engelsk ordbok til seileren da vi hadde problemer med å forklare noe teknisk..

Dagene flyr avgårde. Ikke et minutt av dem handler om å kjede seg. Det er så deilig å bare være. Leve i nu’et. Jeg føler vi gjør noe hele tiden, det har ikke blitt lange kvelder der jeg jobber med foto lissom, ikke i det hele tatt. Vi legger oss tidlig, det er helt naturlig. Oppe ved soloppgang og trøtte i åtte-nitiden. Det er jo så sykt mørkt etter solnedgang. Ikke noe å se fra dekk, annet enn stjerner da - og de har vi studert godt. Det er så vakkert med stjernehimmelen, stjernene føles så nær, som om man kan plukke dem ned. Sånn føltes det på Rarotonga også. Det finnes en stjerneformasjon her som ikke kan ses i Norge; ‘South Cross’ - ellers er det vel samme himmelen vi ser allemannalle? Månen. Fullmåne. Så mindre og mindre, borte, kommer så forsiktig tilbake - og nok en måned er gått. En kveld oppførte månen seg veldig rart. Den var ganske liten, sånn tynn smilemunn vettu, og sto veldig lavt på himmelen. Det så ut som om den lekte med en planet, stjerna til venstre sto nær, på rekke med månesmilet - og de så ut som om de ‘ronsa’ - før de forsvant samtidig i havet klokka 20.18. Jeg har aldri sett en måne forsvinne sånn før, så tidlig, på den måten - skal ikke månen lyse opp nattehimmelen da, om den er liten eller stor, hvis det er stjerneklart? Vel, sånne greier har vi tid til å fundere over.

Har jeg blitt noe bedre til å seile? Tja. Tjo. Nei. Vet ikke. For egen del kan jeg nå jaffal forstå mer av hva han mener jeg skal gjøre, kan et par knuter, kveile tau, tør gå på dekk mens båten er i fart, er ikke redd når båten velver, skjønner forskjell på fåkk og storseil, vet hva et slag er, styrer båten etter hans tegn, klarer holde kursen når jeg har roret (unntatt når tankene flyr og vi plutselig er på vei i en helt annen retning, men det skjer ikke så ofte lengre), skjønner kompasset med grader for øst, sør, vest og nord. Kan legge i og ta opp anker (under tvil), skjønner navigasjonssystemet, strømopplegg og .. Det var alt jeg kom på nå.

Under ei nattseiling var det en skummel episode. Vi skulle inn gjennom en passasje i revet, det var ingen lys eller noe som viste vei, babor og styrbord gikk helt i surr for meg da det vistes ‘bakfrem’ på skjermen. Strømmen tok båten frem og tilbake, jeg var redd og tenkte vi krasjet i revet. Da navigerte kapteinen etter stjernene, fikk båten rett der den skal være både på data’n og i virkeligheten. Vel inne i lagunen fikk jeg også navigere etter stjernene. Så fantastisk! Så utrolig! Om ikke jeg er blitt en bedre seiler så er jeg jaffal en tryggere person på en seilbåt. Hold on there; jeg har fullstendig kontroll over alt av matforsyninger. Hva, hvor og hvor mye. Ha!

Etter nattseiling er det spennende å se hvor vi er. Hvordan det ser ut vet vi jo ikke i mørket, men vi våknet til nok et paradis. En sjø så klar at vi nesten kunne se under korallene. Helt helt utrolig flott i Tahanea! Veldig mye hai da. De holdt seg rundt båten som for å si at det var deres territorie. Det var også veldig mye fisk der, så den dagen ble det fisk til middag. Padle i kajakk i den superklare sjøen var som å være på fest med undervannslivet, for det var ingen forskjell på over og under vann. Sykt spesielt! Litt skummelt å svømme der med all haien synes jeg. Det resulterte også i verdens kjappeste sjødusj. ‘Dusje med hai’. Litt kult da.

I skrivende stund er vi på atollen Makemo. Her har vi vært på revet med hodelykt i kveldsmørket og lett etter hummer. Kom hjem tomhendt, men en opplevelse rikere. Turer på revet på dagtid resulterer ofte med at vi kommer hjem med noe, det være seg sandaler, bøtter eller garn til hengekøye. Mye spennende kan finnes der - som er blåst til sjøs fra seilbåter.

Vi er egentlig på vei hjem. Jeg er. Jeg skal ut av bobla og inn i den virkelige verden igjen. Hvis vi rekker det.. Vi planla seilingen til at vi skulle nå Hao for det er der jeg har flybillett fra. Nå vet vi altså ikke helt om vi rekker det. Vinden vil det annerledes, den gir oss sterkt motvind slik at under vanlige omstendigheter ville skuta ligge videre der den er ankret i le for vinden - ikke vært på havet og kjempet seg frem slik den har gjort. Blir mange slag når det er motvind, tar dermed også nesten dobbel så lang tid. Det er ikke bare å starte motoren og bane seg vei, forholdene skal stemme. Vinden skal helst komme fra riktig hold slik at vi kan heise seil som tar oss og båten dit den skal. Motoren er liten på denne seilbåten og den er like gammel som båten. Kapteinen har hatt sine timer nede i Volvo’en, og er fornøyd med hvordan motoren har oppført seg for det meste, men det er ikke sånn at vi kan kjøre helt til Hao på motor. Dieselen skal også rekke mye lengre - helt til etter å ha ankommet øygruppen Marquesas. Det kan ikke kjøpes hvor som helst heller. Vi har studert sjøkart som bare det for å sjekke hvordan dette skal gjøres. Kanskje er det bedre å fly fra ei annen øy - ei øy det er lettere å seile til? Da må vi vite om det går fly derfra, hvilke dager det eventuelt går, om det passer inn til billetten fra Tahiti and so on. Uten Internett er det en umulighet å finne ut. Så vi er litt stuck akkurat nå. Seileren min, som jeg ikke vil reise fra, sier det er flere alternativer, vi må bare diskutere oss frem til hva som er best.

Kanskje vinden snur.

Time will show.

Øyhopping i The Tuamotus

Jeg visste nesten ingenting om Fransk Polynesia, tilhørende øyområder, atoller og motus for et halvt år siden. Ta bort ordet ‘nesten’, - jeg visste ingenting! Hadde heller ingen kunnskap om seiling.

Må innrømme at jeg fremdeles halter i læringen, det er vanskelig å seile - og det er fryktelig mange rare navn å huske på atollene vi har seilt til. Hvis jeg fusker litt og leter frem navnene som jeg har notert så seilte vi fra Arutua til Apataki og ankret i Tahere og Parao, seilte videre til Toau hvor vi ankret i Muhuamotu, i Tetamanu og i Henukura før vi seilte til Fakarava hvor vi nå er ankret i Rotoava. Alt er i øygruppen Tuamotus. Det er fem øygrupper i Fransk Polynesia, den mest kjente er ‘Society Islands’ med bl.a Tahiti og Bora Bora. Så vet dere det! Fint for meg å ha det i brevene mine slik at jeg vet selv når husken forsvinner helt.

Det er en episk følelse hver gang det dukker opp en ny atoll; de derre flate øy’ene som er dekket av palmer. Som en nesten ikke tror er på ekte. Det er som om noen har limt en stor plakat foran meg, en plakat som skildrer en drøm. Kjekksvenskseiler har mer enn en gang måttet klype meg i armen for å få meg til å forstå at dette er virkelighet, ikke en drøm. Hvorfor det er lettere å akseptere at ett blåmerke etter et klyp er mer virkelig enn hva øynene faktisk ser er litt rart når jeg nå tenker på det..

Vi hadde bunkret opp med mat og vann før vi tok av fra Tahiti - og det var planlagt handling igjen på ei av øyene, men der var nesten ikke varer å få tak i. Da vi kom til Apataki ville vi gjerne kjøpe rom og lime i tillegg til andre nødvendigheter, men dengang ei. Butikken var åpen et par timer, men hyllene tomme. Det var nesten ingenting der, men ei flaske vin til trehundre spenn fikk vi med oss. Den drakk vi på dekk om kvelden mens vi så at det kom et kontainerskip inn. ‘Hele’ befolkningen sto på kaia og fulgte med på begivenheten. Jeg vet ikke hvor ofte det skjer, men det resulterte jaffal i at det var varer i hyllene på butikken neste dag. Da fikk vi kjøpt kjeks, vann og nudler. Befolkningen er vennlige, hilser og smiler og spør om vi snakket fransk.

Noe vi fremdeles ikke gjør.

Nå er vi i Fakarava, og her er det litt mer sivilisert; altså noen seilbåter, et par steder å spise ute og tre butikker. Det er også mulighet for wifi. Og litt turister. Her skal vi bunkre opp med vann for nå er det tomt. Noen få flasker drikkevann igjen, men tomt for dusjevann. Vi mekket en provisorisk greie for å få mest mulig vann fra regnvannet. Vanligvis tømmer vi fra taket, men nå har vi altså mekket noe som gjør at regnvannet fra resten av båten også kan gjøre nytte av seg.

Det har nesten ikke regnet denne siste måneden..

Det kommer en kontainerbåt fra Tahiti hit til øya ei gang i uka, vi har bunkret diesel fra den. Også her så det ut til at hele befolkingen var på kaia da skipet kom inn. Fascinerende.

På Fakarava har vi truffet og snakket med folk fra Frankrike, Tyskland, Canada, USA, Italia, Østerrike og et par fra USA med norske aner. Folk altså. Mennesker. Det er et resort her også, nydelig og eksotisk, minner veldig om et sted i Karibien der Tippi og jeg nøt kolibrisang om morraen for over ti år siden. Det er ei gate, et par scootere og en del syklende. En pick-up med barn på lasteplanet. Litt ‘busy’ til å være her på kloden, og vi lengter tilbake til våre øde atoller, eller ser frem til nye øde steder å utforske.

De atollene vi har besøkt har vært helt enestående. Eventyrlige. Picture Perfect. Våkner opp til et scenery som fra en annen verden; hvite sanddyner, blågrønn sjø og tettitett av palmer, alt under en blå himmel og ei varm sol. Kaffe på dekk. Dagene går fort, det er alltid noe som skal gjøres på en seilbåt som er nesten førti år gammel. Kapteinen på båten kan leve i nu’et, slappe av, nyte - men er ikke så flink til å sitte stille lenge av gangen. Han jobber med noe nesten bestandig, noe som skal fikses, eller prøver ut nye ideer som skal gjøre ting lettere. Bruker det han har på mange måter. Når han ikke jobber på båten så jobber han med kroppen, han stuper, svømmer, snorkler, dykker, jakter på fisk med harpun, padler, klatrer i kokosnøttpalmer eller åpner kokosnøtter som krever muskler som virker. Ikke fiskebollemuskler slik som jeg har. De kan visst trenes opp hører jeg han sier, men vet ikke om jeg tror på det - enn så lenge puster og peser jeg når jeg ror uten at det blir noe lettere - og jeg er fremdeles redd for mørk sjø.

Mangel av muskler og fast hud, samt fravær av daglig barbering, og mange nye kilo etter røykeslutt har ikke hindret meg i å være all natural her på havet. Vandrer rundt uten klær både på båten, i sjøen og på atollene. Det er ikke akkurat noe vakkert syn, tvert om, og dette er enda en greie jeg ikke hadde trodd jeg skulle ta del i, men herreli’ for en frihetsfølelse! Har gjerne en sarong i nettet når vi går i land, men den brukes mest til å sitte på. Er det andre seilbåter så tas det selvfølgelig hensyn, da dekkes alt som ellers henger og slenger.

Vi ankrer slik at det er lett å ro i land - eller svømme slik seileren gjør. Noen steder har han fortøyd skipet rundt koraller i tillegg til selve ankeret. Da dykker han ned med stort tau og ordner slik at båten ligger i le for vinden. På natta høres vinden som blåser, roper og suser, men båten ligger helt stille. For en mann!! Når vi skal videre er det litt skummelt for da dykker han for å forløse fortøyningen mens jeg skal styre skuta, jeg er alltid livredd for at jeg skal kjøre over ham - eller kjøre rett på korall. Det har gått veldig greit til nå. Verre er det når jeg skal styre mot vinden mens han jobber med å få opp det store seilet. Jeg gjør bare feil. Det er ikke slik at jeg lærer av feilene; jeg klarer rett og slett ikke å skjønne det. Teori og praksis når det gjelder vind og seil er visst helt logisk og det første man lærer seg. Ikke jeg! Jeg prøver, men i mitt hode så kommer vinden fra alle kanter når det blåser som verst ute på havet, så her om dagen klarte jeg å bidra til at min erfarne seiler for første gang i sitt liv fikk ‘revet seil’, altså gjorde seilet mindre. Og det er ikke et bidrag jeg er stolt av altså. Jeg vil så gjerne lære, ikke bare for å være til hjelp, men også for egen del. Det holder ikke at jeg nå vet at et ‘sjø-slag’ ikke handler om slåssing på sjøen eller at ‘rev i seilet’ har fått en ny betydning lissom.

Men jeg er med hver gang vi gjør et slag, og er jaffal tusen ganger bedre til å legge til kai nå. Står ikke lenger stille på båten og glor med tau i hendene, nå binder jeg tampen i båten og hopper (uelegant dog) i land, så det er med andre ord fremgang. Haha, nå ler jeg av meg selv.

Jeg synes fremdeles det er litt skummelt når båten velver, når den er helt på skrå, da tviholder jeg på noe som står fast slik at knokene er hvite. Min kjære skipper blir overgitt, skjønner ikke at det er mulig - det er jo sånn det skal være, det betyr at seilene er fulle av vind som gjør til at båten går fortere fremover.

Vi har spist mye digg fisk som han har fisket eller skutt. Så godt! Han henter også opp skjell slik at vi spiser scallops (kamskjell). Snakk om luksus. Vi er så heldige! Så sykt heldige! Jeg er enda heldigere som får oppleve dette eventyret uten all den planlegging og jobbing som ligger forut for en slik tur. Det er det ikke mange som gjør. Nå nevner svensken at jeg faktisk har tatt min turn da skipet var ‘on the hard’ i Tahiti. Jeg ser nok mer på den tiden som et håpløst tilfelle av forelskelse og ‘wanne be helper’.. men fint om han mener jeg har gjort meg fortjent til dette. Seile rundt i paradis. Er så takknemlig!

Her i Tuamotus er det kun atoller, ingen fjell, og det er kun kokospalmer, ikke frukttrær. Vi savner frukt. Den søte grapefrukten fra Tahiti. Papaya, bananer, ja, all sydhavsfrukten savnes. Neste øygruppe vi skal seile til, Marquesas, har frukt. Nå får kokosnøtter være nok. Det er jaffal eksotisk nok. Vi elsker juicen fra nøtta. Kjøttet er veldig forskjellig fra nøtt til nøtt, fra myk ‘bomull’ til veldig hard. Svensken klatrer ikke bare til topps i masta, han klatrer også rett opp i kokospalmer. Henter nøtter. Åpner dem med machete, men om ikke den er med så klarer han likevel åpne. En skikkelig survivor. En dag samlet vi mange nøtter, tømte juicen over i halvannen liters tomme vannflasker - og raspet kokosen. Planen var å bake kokoskake. Jeg ble øyeblikkelig minnet på mine julebaksthistorier, og fortalte et par av dem til min egen Robinson. Det ble ingen kake.

Mens jeg er inne på baking, så kan jeg jo nevne at jeg skulle bake brød og rundstykker. Vi var tomme for det meste, også for mel, men fant ei ferdigpakke i beholdningen. Altså ferdigbrød - tilsett kun gjær og vann. Det kan ikke bli mislykket.

Jodda! Det kan det!

Kapteinen på skuta har hatt bursda’. Stort jubileum og greier. Vi hadde seff fødselsdagsfest. Uten kake. Men med bobler. Hadde spart ei flaske musserende helt siden Tahiti - og den ble sprettet på den store dagen. Jeg holdt tale. Selvfølgelig gjorde jeg det. Vi tok bilde med selvutløseren. The two of us, i paradis helt alene, på motu’n Henuakura på atollen Toau. Så vakkert at det svir i øynene. Og med båten helt inn på den spesielle rosa sanda så ble det hele enda mer eventyrlig flott.

På motu’n før Parao ble det fisket Bluefin Jacks, her ble det Parrot Fish. Begge typer er smakfulle og gode - og begge typer har blitt stekt på bål på sanda i lagunen. Spist på ‘palmeblader’ som tallerken. Hvis drikken samtidig er kokosnøttjuice så føles det sykt godt; leve av naturen i naturen.

Herreguuuud, for et liv! LOVE IT!

Alle har vel sett filmen ‘Haisommer’. Skikkelig dårlig egentlig, men for oss som har levd lenge var den skummel som fy - og plantet en redsel for hai i oss alle. Den sitter fremdeles i meg jaffal. På denne reisen har jeg sett mye hai. På hvert sted vi har vært tror jeg. Er glad for at dykkersvensken ikke forteller kajakkheidi om nærgående hai før den er svømt bort. Har jo fortalt at jeg er redd for mørk sjø, men jammen kan det være litt skummelt med lys klar sjø også - for da ser man jo alt, også hai. Det har svømt hai rett der når jeg sitter på planken og tisser. Rett der ja! Skummelt. De fleste har vært små, men noen ganske så store også - selv om de ikke er i nærheten av ‘Haisommerhaien’. Her på Fakarava er det mye hai. Nå, for en halv time siden så vi åtte-ti stykker samlet nesten inne på grunna. Det sto en mann i sjøen og kastet ut små fisk til dem. Mannen hadde et gammelt ansikt og en ung kropp. Han har sikkert drevet med mye free diving i sitt liv som kan beholde slik en stram kropp. Og ingen redsel for haien. Det var nok hai av det snille slaget tenker jeg (les; fortalte seileren meg), men det frister ikke å bade akkurat der i dag. Da frister det mer å sitte på dekk sammen med en kjekk svensk seiler som også har levd lenge, men innehar en ung kropp (fordi han har ‘danset med hai’er’) og dele ei flaske vin mens vi ser på dem. Haiene.

På bøljan blå. The Tuamotus; Arutua

-‘Du må kunne dette Heidi. Just in case. Du må vite hva du skal gjøre hvis jeg faller av båten.’

Sånt virkelighetsteori roter til drømmen min. Jeg vil ikke vite hvordan stoppe seilbåten, knytte opp nødballstokken, skru på nødlyset og hive i sjøen slik at jeg kan finne tilbake til der han falt av.

Vil ikke, for det må ikke skje. Vil ikke, men må likevel.

Vi er på havet nå. Vært ute på bøljan blå i ett par-tre uker. På en atoll i Stillehavet, French Polynesian, som heter Arutua. Den består av en ‘by’; Rautini, og mange små motus, og er en av 77 atoller i The Tuamotus. Dette er helt fantastisk utrolig! Denne bobla jeg er i holder fremdeles, den har ikke sprukket. Skal ærlig innrømme at jeg var pisseredd (hva er det for et ord?) da vi startet langseilingen.

Vi hadde hatt et par døgn ved Tahitiiti hvor vi vennlig ble beordret bort da vi hadde ankret i et protected område. Tenkte bare flytte oss litt, og gjøre meg ‘klar’ for langseiling, men mens vi kjørte ut av passasjen, som var ille med høye bølger og urolig sjø, så bestemte bare skipperen at vi tar av. Så det gjorde vi. Det tok nesten tre døgn før vi så land igjen. De døgnene hadde jeg grudd meg litt til; kjøre natt og dag, kun se hav hvor enn du snur deg og vite at thats it, kanskje bli sjøsyk uten å ‘bare kunne gå hjem’, men Thank God!, de døgnene gikk superbra. Vi seilte og seilte, det var lite vind så det gikk sent, men vi hadde jo god tid. OMG! Ikke fikk jeg ‘omvendt klaus’ og ikke ble jeg båtsyk. Klart jeg kunne ønske jeg var til mer hjelp da skipperen løp mellom seilene ett sted da vinden kom og alt skjedde på ei gang - hadde vært fint å kunne bidra med mer enn å holde roret feil vei («anna holdet Heidi. ANDRA holdet!!»).

Jeg har tilogmed fått bommen i hodet! Sånn skjer bare på film. Da kommer alltid bommen i full fart og slår den slemme karakteren rett på sjøen. I min virkelighet sto luka til motoren åpen og i et brøkdel av et sekund så jeg meg selv falle dit med hodet først, men klarte utrolig nok å ta tak på andre siden slik at det kun var magen som hang nedover motorrommet mens overkroppen ble full av sår og blåmerker. Igjen.

Lykkefølelsen der en sitter med støtte i ryggen, ser utover havet og bare ‘er’ mens delfinene svømmer langsmed båten - langt ute i det store Stillehavet - lager minner for livet. Seileren min som har seilt hele sitt liv forteller at den største forskjellen med å seile her sammenlignet med i Karibien er størrelsen. Avstandene. Mens en i Karibien og Middelhavet kan seile små etapper, eller dagsetapper fra øy til øy sammen med mange andre seilbåter, så må du regne døgnetapper her - uten å se land eller andre båter. Og, nei!, det går ikke å ankre midt på havet! Her må en ankre i naturhavn, altså ofte i koraller. Så om du er veldig sosial og ønsker ligge inntil ei havn med andre mennesker og diverse toalettfasiliteter så er ikke dette greia for deg. Om du er forelsket og bare vil være alene med kjæresten så er det bortimot perfekt.

Den atollen som ble vår første heter altså Arutua, som betyr ‘High waves’. Helt surrealistisk hvordan det plutselig stikker opp en atoll, (flat øy) full med kokospalmer fra havet, men oh my god så vakkert det er! Det er et så perfekt skue at det er vanskelig å tro det er sant - at det ikke er kulisser til en film, men helt på ekte. Her er det ikke turister, så vi har vært attraksjonen. Folk i båter kjører inn for å se på oss og hilse på. De har aldri sett en seilbåt ankret her inne - turistene reiser nemlig ikke hit, de seiler videre til de neste øyene i Tuamotus. De lokale er mektig imponert over at vi klarte seile inn via passet som er trangt og grunt.

De snakker ikke mye engelsk, men nok til å peke og invitere oss hjem. Så vi har vært på besøk hos flere av dem som bor ute på moto’s. De som ikke bor i byen, men på de små motus’ene er perlefarmere alle som en. Spennende greier. En av dem som inviterte oss hjem til seg het Nauta. Vi fant frem et par dager senere, han hoppet i sjøen for å geleide seilbåten så langt inn den kunne komme. Siden vi ikke kan kommunisere særlig lenge uten språk endte det opp i at vi gikk til revet for å fiske - og da vi kom tilbake var han dratt. Vittig. Morgenen etter mens jeg satt på dekk og vasket opp i saltvann så ropte han fra brygga si mens han viftet med noe som så ut som ost og fisk. Ost og fisk til frokost klokka nullseksnullnull fristet ikke mye foråsidetsånn, men noen timer senere kom han svømmende ut til båten med den samme osten og fisken som tidligere, og det ble til et gourmetmåltid av en lunsj. Fisken var av slaget Blufin Jack og smakte helt utsøkt. Denne stekte vi i olivenolje og salt, men ellers blir det spist mye raw fish her syd i Stillehavet. Det vanligste er jo at den ‘kokes’ i lime og serveres i kokoskrem, men ofte blir den bare dynket i god olivenolje med salt, pepper, hvitløk og ingefær, og med lime- eller appelsin på toppen. Sykt godt!!

Vi har vært ute og spasert bortover motu’ane som henger som ei lenke med små flate øyer ved atollen her. Det er så vakkert! Det er øde, golt og tørt - så plutselig grønt og tettitett med kokospalmer. Drikkevannet vi hadde med i sekken var ikke bra, og vi var så tørste. Da er det fint at seileren klarer åpne kokosnøtter uten machete slik at hans bortskjemte stillehavskjæreste ikke dør av tørste. (Men å rense bort fiskebein, nei, der går grensen for å skjemme bort ‘pikebarnet’ sier han mens han gir meg et stort stykke fisk uten antydning til bein..)

Vi reiste fra motu’s - inn til the village (Rautini) for å handle litt, fylle diesel og andre nødvendigheter i noe vi trodde var en by der dette kunne gjøres. Ankret opp ved verdens skjønneste lille øy som kun tar kontant betaling på de to små butikkene som kan oppdrives. Folk har hengt på oss, hjulpet oss og vist oss rundt, men uten bank eller kortautomat noen steder så var det vanskelig å vise dem takknemlighet. Spesielt med tanke på at etter diesel så hadde vi brukt opp kontantene våre på øl og chips! Det er sykt dyrt her. Sånn må det vel være siden alt importeres - på atoller som denne er det kun sorte perler og fisk som eksporteres tror jeg. Og olje laget på kokos og en spesiell plante som kun finnes på atoll’er. Denne oljen fikk jeg smurt på hele kroppen og i håret. Det gikk så her til; et ektepar kom til oss og sa at deres venn hadde vært i ‘byen’ og fortalt om oss. Det var altså Nauta som hadde fortalt sine venner om hans venner fra Sweede og Nårvetsj som hadde ankret seilbåten foran hans hjem. Og dermed vet resten av innbyggerne her hvem vi er. Det er så spesielt, så utrolig spesielt - alle vil være med oss. Oljen ja, det var den jeg skrev om. De bruker planten Hora-Hora som altså kun vokser på atoller. Dama i huset smurte den i hodet og håret og brukte en god time på å gre ut alle flokene mine. Så nå skal håret bli så mykt og fint atte. Men fordi jeg var så full av olje (og nektet dusje den av meg, den skulle virke et døgn) så måtte jeg sove på dekk. Alene. Han har ikke så mange regler denne svenske seilerkjæresten min, men en er ganske klar; saltvann skal av på dekk. Den regelen er temmelig obvious da de tre hundre literne vi har bunkret opp skal gå til å holde oss rene leeenge, ikke vaske lakener ukentlig.

Dette gjelder nå også olje.

Han laget en ny regel i det jeg mønstret på; ingen sigaretter skal tennes på seilbåten, verken ute eller inne! Så; ja. Jeg røyker ikke. Tenk det! Sluttet å røyke! Forrige epoke på båten fikk jeg svisker til kaffen fordi jeg klaget på at jeg trengte røyk for å ‘få igang’ kroppen om morraen. Svisker! Så satt jeg der med kaffekoppen og tygde svisker mens jeg lengtet etter sigaretten og lurte på om det var verdt det. Nå er jeg veldig kry, og ikke så veldig sur lenger. Jeg har grått mine bitre vonde og nikotinavhengige tårer, og innerst inne håpet på at han kunne slakke på den sigarettregelen, men neida, han er vel like sta som meg han herre..

Dagene går fullstendig i krøll her, og det er helt topp. Deilig å ikke vite. Men en fredag var lett å få med seg; siesta’n midt på dagen dro seg inn i helgen og besto mye av menn sittende i skyggen med ølkasser mellom seg. Vi ble seff invitert, men siden svensken synes at det var for tidlig å skylle ned frokosten med øl så tok vi en promenad heller. Og igjen; alle vil ha en bit av oss. Vi prøvde å dele oss så godt vi kunne. Fikk se når det ble vridd ut melk fra 80 kokosnøtter som så skulle kokes med et lass av urteblader som ble renset på kjøkkenbordet. Denne dagsjobben ble til fire flasker olje av den typen som fremdeles er i håret mitt selv etter at det er prøvd vasket ut flere ganger. Sier det noe om hvor oljete oljen er eller om hvor sykt tørt håret mitt er??

Etterhvert satte vi oss hos gjengen med ølkassene mens noen av barna fikk låne jolla til stor begeistring. De snakker nesten ikke engelsk så blir mye armer og bein - og mimikk og latter og misforståelser. Vi ble invitert videre til en storfamilie hvor vi var resten av kvelden.

Husene er ikke akkurat noe å ta bilde av til interiørmagasiner, men her er hjertevarme og ellers det de trenger, som senger. Thats about it. Senger. Rett på murgulv. Ingen dører eller vinduer, kun gardiner (saronger). Komfyr. Toalett. Ikke vannklosett. Toalett. Og litt vann og ei øse. Jodda, så.. Latter og øl og vin og smil og røyk og musikk og mat. Vi sitter utenfor. De triller ut ei seng slik at babyene også kan være med på festen. Folk kommer. Noen hadde veldig lyst til å ble bedre kjent med min seiler - som btw ligner en fotomodell - eller, nei, filmstjerne var det - av typen italiensk kjekkas. Jeg er helt enig. Og, ja, kanskje det var noen som gjerne ville bli mere kjent med undertegnede også - selv uten filmstjernesammenligninger.

Det er mye jeg kunne skrevet fra dette stedet, mange personer jeg kunne portrettert. Så spesielt! Så sykt spesielt! Fra The Major som ønsket oss velkommen i den røde kule båten sin da vi skulle gjennom det trange sundet, via perlefarmerne vi møtte på motu’ane. Jeg ble ei perle rikere der. Er så takknemlig.

Ekteparet som mekker kokosolje og kokoskarameller. De har forært oss begge deler, og sistnevnte smaker ikke bare godt, det er visst bra for fordøyelsen i tillegg.

Deres sønn er fisker, dykker på 45 meter der han henter opp de flotteste eksemplarer. Han gav oss en gedigen parrot fish i går. Nok til familiemiddag for et par dager.

Jeg kunne skrevet om hun som har fulgt oss rundt, prøvd seg på noen ord engelsk før ‘comprende’? Hun har lånt oss sykkel slik at vi kunne handle ølkasse, hun har invitert oss hjem til sitt hus der hun bor sammen med mama, papa, brother, babygirl og sine one, two, three, four baby boys. Teller på fingrene for å få frem riktig tall gjør også mama som serverer oss kaffe og fisk, hun mangler tenner, men smiler bredt. Hennes mann, papa, kan ingenting engelsk, og det er han veldig lei seg for - for han vil så gjerne ønske oss skikkelig velkommen.

Jeg kunne skrevet om da vi hadde sopt sammen de myntene og pengene vi kunne finne i båten, i lommer og nett slik at vi kunne ta middagen ute. (Det er tre snackbars i byen). Mens vi spiste pommefrites og drakk øl ble det satt en middagsrett foran oss. Gratis. For en gjestfrihet vi har møtt her! Vi fikk også med oss hver vår store flaske fersk vann. Vann er mangelvare her.

Eller jeg kunne skrevet om han som hadde et etternavn som betydde ‘four days’ relatert til inka trail. Han lager smykker, og bar selv en stor plastdiamant rundt halsen og gikk rundt med en stokk med et stort håndtak av en rubin laget av hard rød stein funnet blant koraller i revet.

Kanskje kunne jeg skrevet om gutten som ‘tømte’ garasjen sin for å se om han hadde akkurat den pakningen vi manglet til vifta i motoren.

Jeg kunne skrevet litt om hver av de gutta som sitter og drikker øl, røyker, og så gjerne vil være venn med oss. De ønsker at vi parkerer jolla på ‘deres plass’, de tar seileren i hånda gang på gang - jeg får kyss på kinnene.

Men aller mest kunne jeg skrevet masse om barna. Alle de nydelige herlige barna vi har vært så heldige å få møte her. De låner jolla og kajakken og er fulle av smil og latter - alle på samme flåte. De har vært på seilbåten. Hiver seg uti sjøen og svømmer i dongeri shorts eller whatever de har på. En dag var det 16 barn rundt seilbåten samtidig som bråkte og hoppet og svømte - og til slutt stakk av i jolla.

Skipperen gav bort en gammel plastbåt som opprinnelig hører til seilbåten. Han gav den til hun med one, two, three, four baby boys - og den gleden i eldstemanns øyne der var helt nydelig. Da det ble kveld sov guttene i den på utsiden av huset.

Ingen bensinstasjon her, men et par tønner diesel i en garage gjorde det lett å få tak i. Tre gutter som sølte og fylte og smilte og lo og bar slik at vi kan komme oss videre når vi føler for det. Eller når vinden er riktig.

Når vi nå drar fra Arutua er vi noen venner rikere. Magen har også kjent på rikdom fra våre nye venner i form av ferske egg, flere Jack’fisker, Parrotfish og annen mat & drikke. Vi har fått gaver som hjemmelaget mirakelolje, kokoskarameller og sort perle. Og jaggu fikk vi ikke hvert vårt skjellsmykke, veldig personlige sådanne.

Nå er vinden riktig, og vi er klare for neste atoll med hjertene fulle av gode minner. Så takknemlig for at seileren min har helt egen vilje og retningssans, og ikke gjør som alle andre - slik at vi får slike uforutsette opplevelser.

Good Bye Rarotonga

Det er vemodig, det er trist, det er rart og det er godt på samme tid. Sitter på flyplassen på Rarotonga og skal si adjø til øya i mitt hjerte. Har knuseklemt min Rarofamilie, vil savne dem, men siden de skal prøve ut Norge så er det jo bare drøye to måneder til jeg kan knuseklemme på nytt.

Men jeg gråt litt fordeom.

Som dere helt sikkert skjønner så reiser jeg nok ei gang tilbake til seileren i mitt hjerte - denne gang for å være med ham på bøljan blå til jeg må returnere til Norge. Det er så sprøtt å tenke på at jeg for tre måneder siden ikke visste at han eksisterte, og nå er han en så viktig del av livet mitt. Her. I livet mitt her i South Pacific. Jeg klarer nemlig ikke se ham som annet enn en seiler. Det er sjøen, havet, båten og naturen som er han. Jeg klarer ikke se for meg mannen i en vanlig hverdag der han lar det være smuler på brødfjøla, lar dolokket være oppe, skviser på midten av tannkremtuba, henger klesvasken uten system eller annet av hverdagskarakter. Det gjør ingenting, for de neste månedene er det jeg som tar meg av slike greier mens han er kaptein. Jeg vet ikke hvor vi skal seile, men det blir vel å besøke flere av de Fransk Polynesiske øy’er. Gleder meg sykt til å treffe ham igjen. Hjerte, hjerte, smilefjesmedhjerter.

Denne siste måneden på Raro har vært dedikert min lille Rubin som alltid. Hun vokser til, vi målte henne til 83cm, 17 måneder. Hun blir høy slik som foreldrene.

Torsdag var det 17.mai, og da ble hun kledd opp i bunad som oldemor (Olla) har strikket til henne. Vi håpet på fine bilder, og det fikk vi. Hun løp rundt i bunaden, men det norske flagget synes hun var kjedelig å leke med. Hun fikk sin aller første is av mommo, og det likte hun jaffal. Det var godt det! Kan se for meg at det vil vanke en is eller ti når hun er i Norge med alle som vil skjemme henne bort der. Vi andre hadde champagnefrokost som seg hør og bør på 17.mai.

Pearl, søster til Dan, er på besøk. Hun hadde regn de første fire dagene. Det er så kjedelig her når det regner. I dag stråler sola fra dypblå himmel. Good for you Pearl. Ruby er oppkalt etter Pearl. De er begge juveler. Perle og Rubin. Så herlig.

Jeg har kjørt rundt og inhalert øya for siste gang, og vært på goodbye dinner med Lizzie. Vil savne henne.

Det er mye jeg kommer til å savne med mitt kjære Rarotonga, og dere har hørt om det før;

Turene på bakroaden med min lille rubin. Spasere på klikk-klakker, i bikinitopp, og med sarong rundt hofta, synge høyt, kommentere hvor vakkert det er med alle palmene og alt det grønne. Treffe på haner, høner og griser. Alle hundene som bjeffer og ypper seg mot mine to. Princess og Larry som går sammen med oss, som står stille og venter når jeg stopper opp for å lukte på blomster eller forevige minner gjennom foto. Jeg liker også backroaden på scooter. Har ofte tatt en tur. Alene. Da putrer jeg sent uten mål og mening, bare suger inn den frihetsfølelsen det gir meg å kjøre i alt det vakre i den varme lufta.

Jeg vil savne lagunen. Alle de nydelige laguner innenfor revet, den myke sanda, palmene som henger utover og gjør det picture perfect - spesielt i Titikaveka, men også på Muri. Fikk tatt avskjed med Murilagunen i gårkveld og med Titikavekalagunen i dag. Et par siste timer liggende i sanda. Nyte utsikten. Smygende palmer som gir skygge, flere nyanser blåfarger i sjøen, kokosnøtter på sanda. Suge det inn. Lagre.

Jeg kommer til å savne Markedet på lørdager. Ikke fordi det er så annerledes eller mer spesielt enn andre markeder, mer fordi det er en greie vi gjør på lørdager. En Rarogreie. Kjøper go’kaffe på Reefside, og vandrer blant alle folka inne på markedet. Kanskje treffer vi noen vi kjenner. Tuhe er alltid tilstede med sin bod der han selger Super Healthy Food som -‘makes you healthy, young and pretty’. Vi var på markedet i dag, det er jo lørdag, og jeg kjøpte sort perle hos samme dame jeg kjøpte perler fra back in 2009. Og i 2011. Og i 2016. Fikk klem med ordene ‘see you next time’ da jeg gikk derfra.

Kia Orana Store, nærbutikken, blir også savnet. Jeg tok kaffen med meg dit i dagmorges og sa good bye til damene bak disken. De har ikke kasseapparat. Tenk det. De skriver ned beløp og dato i ei stor bok. Der kan en krite hvis en har glemt pengepungen - for de tar selvfølgelig ikke kort. De selger sigaretter, sånn en og en hvis man ikke vil kjøpe ei hel pakke. Jeg har fått bananer gratis der flere ganger. Noen ganger har de mye varer, andre ganger nesten ingenting. De hadde champagne på 17.mai.

Jeg vil savne hundene, varmen, nærheten til både fjell og sjø, den superenkle kleskoden og den deilige hverdagen uten øyensverte. Mascara har jeg bare hatt på ei gang på seks måneder - og det var i bryllupet til Linn&Dan.

Jeg vil savne fam.Budd! Spesielt min lille Rubin. Jeg sovnet sammen med henne i gårkveld mens hun koste med håret mitt. Foreldrene var ute, hadde fri for siste gang her på Raro.

Jeg vil savne Rarotonga.

Om få timer så er jeg nok ei gang på Tahiti. Begynner å bli rutine å fly dit i det lille flyet som nå venter utenfor her. Jeg reiser light, har ‘hele livet’ i en bitteliten koffert og en sekk. Den store kofferten min lar jeg være igjen her, den som var fylt med gaver til Ruby da jeg kom til Rarotonga. Det hadde tatt seg ut om jeg kom trillende på verdens største rosa koffert til seilbåten. Ikke særlig irriterende å måtte flytte på, og snuble i, den rosa kolossen flere ganger daglig. Da kan det være seileren angrer. Jeg vet at jeg trenger lite, det beviste jeg da kofferten min ikke kom med flyet da jeg feiret femtiårsdagen her; den kom aldri frem, og det ble en måned uten alt jeg trodde jeg trengte.

Jeg gleder meg til å bli crew på båten igjen. Gleder meg til å seile igjen. Gleder meg til å være på åpent hav.

Nei, nå lyver jeg, jeg gruer meg egentlig, har mareritt om gedigne bølger og urolig sjø. Ser meg selv snuble i noe som står ut, og dermed falle veldig uelegant i den store mørke sjøen.

Det jeg gleder meg til er å treffe mannen igjen, føle meg ‘ung og vakker’, leve ut alle følelser og bare ‘være’. Jeg tar eventyret på havet med som bonus.

French Polynesia, I’m commin’ for you!

Ka kite Rarotonga, you will always be in my heart ❤

French Polynesia vs The Cook Islands

Øyhopping mellom The Cook Islands og Frenchs Polynesian er luksus, det koster penger, men for meg koster det mest følelser. Jeg vil helst være begge steder samtidig, men det er noget vanskelig å dele seg i to.

Siste døgnet før retur til Raro lånte vi en bil og reiste inn til Papeete der vi bl.a brukte mye tid i et vaskeri. Nå måtte nemlig alt vaskes før barna hans skulle mønstre på seilbåten. Fikk latterkrampe av å bære, vaske, tørke, strekke og brette lakener sammen med seileren min. Så hverdagslig lissom, jeg lo og lo. Og lo. Frem til nå hadde klesvask bestått av meg som vasket i en bøtte og skylte i en annen før det ble hengt opp til tørk - og regnet kom. Tør påstå at det hendte hver gang. Ingenting kan planlegges i wet season. Regnet pøser ned akkurat når det vil, det tar ikke hensyn til mitt harde forarbeid, men nå får barna hans slippe det i første omgang, og kommer til rene og tørre lakner.

Vi booket rom på vårt favorittsted i Papeete; Fare Rea Rea. Jeg hadde sendt melding til eieren med feil dato (bombe!) og dermed var rommet vårt opptatt, men han ordnet opp og gav oss 'suiten' istedenfor. Snakk om flott premie for en feil jeg var skyld i. Helt nydelig med gedigent bad og et eget uteområde innrammet av palmer. Barna hans fikk et lite rom med kun en seng - som uansett var større enn hva de får på båten der de nå skal seile med sin far. Høres jeg snurt og sur ut? Det er jeg ikke. Jeg har ingen problemer i verden med å skjønne at tiden på havet alene med begge sine voksne barn er noe som kanskje aldri skjer igjen, og spesielt ikke på denne siden av kloden.

På Fare Rea Rea møtte vi igjen Christopher fra sist vi var der, og det var kjempekoselig. Blir lett kjent på slike type guesthouse der kjøkkenet er utenfor på fellesområdet. Treffer folk fra andre steder i verden. Sønn og datter til seileren kom den lange veien fra Sverige, men var så freshe og fine at det kunne ikke ses på dem. Så forventningsfulle og klare for å seile, oppleve, dykke og skifte farge på kroppen.

Halvtimen på Tahitis lille flyplass var en scene i en film verdig, en dårlig sådan, og jeg blir litt flau når jeg tenker på det. Det var så mange 'siste kyss' at det er godt gjort, og til slutt enda ett da jeg på vei inn til sikkerhetskontrollen bråsnudde og løp etter ham. Jeg la merke til at flere kikket på oss og smilte litt i skjegget. Så romantisk (les dramatisk og teit); to personer som har levd lenge, men som oppfører seg som tenåringer..

Vel tilbake på Raro, med skjellsmykke fra seileren min rundt halsen og et stort smil rundt munnen, gikk immigration denne gangen uten utspørring og sure miner da jeg faktisk ikke ble stoppet, men fikk gå til en mannlig offiser som smilte, stemplet og ønsket meg velkommen.

Min vakre Linn møtte meg, og sammen scootret vi halve øya frem til det åttekantede huset deres der jeg ble møtt av en liten rubin som kom løpende og smilende mot meg med åpne armer. Jeg som var redd for at hun hadde glemt mommo etter mine seks uker på love,work&sail-tour.

Så nå består igjen dagene mine av trilleturer på backroaden, sang og dans med lille Sol og tid med The Budds, markedet på lørdager, scooterturer og badeturer på kjente trakter.

Paul (onkel til Dan og eier av et par resorts her) har vært den samme generøse mannen som før, og det har resultert i god mat og drikke på Nautilus. Luksus. Han har seilt mye i sitt liv, så naturlig nok har det vært samtaleemne nå.

Det går mot vinter her på disse breddegrader, og det merkes. Det regner ikke så mye lenger, men om det gjør så kommer det hardt og helt plutselig. På backroaden er det like frodig og grønt, men ikke lenger fullt av fargeglade blomster eller moden frukt på trærne som for et par måneder siden, og det faller palmeblader hver dag. Akkurat det vet jeg ikke om har med sesong å gjøre, jeg har bare ikke lagt merke til det før. Kokosnøtter som faller ned er også vanlig. Det er sykt mye kokospalmer, og jeg har lært å styre unna for ikke å få dem i hodet. Det er jo en kjent sak at flere skader seg av kokosnøtter i fritt fall enn av trafikkulykker her. Det må samtidig sies at det finnes en milliard kokosnøtter og kun 34 biler på øya. Det siste der er ikke hentet ut fra 'fakta om Raro', mer min egen tolkning av turer på backroaden. Temperaturen går også nedover, det er deilig på dagtid, tett under 30 grader. Om natta kan den gå ned i ettparogtyve, og det føles faktisk kjølig. Jeg måtte ha et pledd over meg ei natt. I Fransk Polynesia er det varmere fordi det ligger et godt stykke nord fra her.

Jeg har vært hos Lizzie som har blitt min local friend, drukket bobler, ledd og ikke minst pratet. Mest om meg og seileren, men hun har fått inn noen setninger hun også. Hun forteller om hvordan det var å vokse opp på denne øya, og om hvordan ting har forandret seg og stått stille på samme tid. Ei gang jeg var på besøk hadde hun glemt at jeg ikke spiser kjøtt og var klar til å servere lammegryte og potetsalat med bacon da hun kom på det. Jeg anget på mitt entusiastiske 'ja' da hun rett før hadde spurt om jeg var sulten - jeg kunne jo ikke godt forandre det til 'neitakk, jeg er mett'. Men med et stort smil, et 'sorry, I forgot' og et fult kjøleskap sto det en deilig salat foran meg bare minutter etter. Mannen i Tahiti, altså Min Mann, spiste ikke kjøtt mens jeg var hans samboer. 'Stakkars mann' var det noen der som sa, men han fungerte supert med å bytte ut døde dyr med bønner, linser og annen proteinrik kost. Og fisk. Masse fisk.

Fam.Budd lever nesten vegansk. De har ikke kuttet ut melk, Dan klarer ikke kutte egg, og både han ( & Linn)vil gjerne spise rådyr og annet vilt hos mine foreldre når de kommer til Norge, men i det daglige så savner han ikke kjøtt.

Har jeg nevnt at jeg savner seileren?

Etter første natta tilbake på rommet mitt hos Linn så våknet jeg opp helt forvirret. Ingen armer rundt meg? Hvor i alle dager var de, armene, og hvor hadde han, seileren, tatt veien? Savn!

Han har det fint med barna sine, jeg har det bra her. Vi har hatt mye kontakt, men i skrivende stund seiler han, så da har vi ingen mulighet til å prates. Savn!

Min søster Nancy er fylt femti. Ja, helt sykt å tenke på, men sånn er det. Hun hadde stor fest. Da var jeg glad for at jeg hadde kjøpt masse data slik at jeg kunne delta litt på festen gjennom små snutter som de sendte meg. Det er klart en går glipp av en del når en stikker av fra det vanlige livet, og 50-års feiringer er noe av det. Neste uke samles 35 venner i Italia for å feire ei venninne og hennes kjæreste's store dag. Dobbel 50-års feiring. Turen til Italia var selvsagt for meg. Så ble den ikke det likevel.

Jeg har vært borte fra Norge et halvt år allerede, og har fulgt min lille rubin fra stor baby til lita jente. Hun er så morsom og rar at hjertet mitt nesten sprenges av kjærlighet hver dag. Hun ler og danser og babler og deler ut mat og kos og kyss til alle. Hun er en liten maskot på øya med sitt hvite hår og store blå øyne. Det er "Hello Rubyyy" overalt hvor vi går, og hun smiler, vinker og svarer "heeei". Hun koser med håret sitt når hun er trøtt, det har hun alltid gjort selv da hun bare kunne få tak i noen få hårstrå. Hun hiver seg utfor sofaen eller bassengkanten mens hun teller til tre. Æ, to, teee! Når hun føler for å bæsje 'gjemmer' hun seg bak en stol eller skapdør og gjør det hun skal - mens vi ler. Ikke av henne naturligvis, for det liker hun ikke. Hun blir sur hvis vi ler av henne.

Det har vært så fint å få lov til å bo sammen med, og knytte bånd til denne lille rubinen. De reiser til Norge om ikke så mange ukene. Full nedtelling her. De gleder seg veldig. Leiligheten min som egentlig skulle legges ut for salg i fjor vil altså bli fylt opp istedenfor. Mads kommer også hjem for sommeren. Kanskje de må klare seg uten meg. Kanskje. Jeg tenker veldig på å drite i at returbilletten min sier midten av juni - og heller bruke sommeren til å seile. Det er ikke sikkert det går da ingen vet hvor i Polynesia seilbåten befinner seg at that moment. Det ikke eksisterende budsjettet og den irriterende økonomien spiller også inn.

Seileren vil ha meg med, men sier at jeg må virkelig ønske det. Det vil bli krevende, og det går ikke plutselig å ombestemme seg på åpent hav med to døgn til neste øy. Det er beundringsverdig at han orker å ha meg med, jeg har fremdeles sykt mye å lære, trene på. Det er også et skummelt faktum at hvis han blir lei av meg så kan han bare hive meg overbord. Det kan ikke jeg gjøre med ham, og det er ikke fordi han eier båten..

For noen dager siden døde en venn. Det er så grusomt. Man skal ikke dø mens man bare er i førtiårene, det er så urettferdig. Nå er både pappa'n og gudfar til mine barn borte, to gode kompiser - og det får en nok ei gang til å tenke på hvor sårbart livet er. You never know. Man vet ingenting! Det er så viktig å leve, følge hjertet, ta vare på hverandre, be good.

Jeg er ikke så veldig for sitater sånn overalt, men da jeg åpnet ei bok i går lyste det mot meg. Velkjente ord, men nå følte jeg det rett i magen:

"Dream as if you're going to live forever.

Live as if you're going to die tomorrow"

Så hva lurer jeg på? Jeg har jo svaret rett der.

Out on the blue water

Ting tar tid. Noe tar enda lengre tid. Noe tar så lang tid at det ikke blir ferdig. Bygge seilbåt er ikke for dem uten tålmodighet, heller ikke for dem uten "handy-genet". Hvis ikke en er forelska da - for det gir ekstra krefter i tålmod. Handy derimot; not that much. Jeg har gjort så godt jeg har fått til, og jeg har fått til en masse. Learning by doing. Det har vært små katastrofer slik som når det pøsregner mens jeg lufter nymalte trebiter, eller når jeg mister biter oppned i søla - slik som en alltid mister ei brødskive; med smøret ned. Det har jeg gjort. Flere ganger. Jeg har sølt maling, blandet galt, handlet feil omtrent hver gang jeg har vært i en "mannfolkbutikk". Jeg kan ikke fransk og de kan ikke engelsk.

Jeg har holdt ting oppned uten å skjønne det før senere da det må gjøres på nytt. Jeg har rotet masse mer mens seileren med tusen håndverksyrker har mekket bad med våtromsgulv, snekra nytt alt til dinghy'n (jolla), skrudd på/i maskinen, ordnet med det elektriske, klatret til topps i masta for å måle lengde til nye seil osv, and so on..

En kveld fikk vi låne en gammel symaskin for å lappe kapellet. Snakk om tålmodighetsprøve . Nål som knekker, tråd som spinner galt, undertråd som ikke henger i stoffet. Skjønner veldig godt at min far pleide gå tur med bikkja de gangene min mor tok frem symaskinen. Det tok flere timer å bli ferdig med noe som "er fort gjort". Jeg var lystekniker. Han sydde. Selvsagt.

Selv om jeg har gjort mye på den tungvinte måten så har jeg også fått til en masse. Det har vært en spennende og lærerik erfaring; anbefaler absolutt arbeidsleir hos kjekksvenskseiler. Romano, som jobber på sin "sjørøverskute" sier at det har vært gøy å følge progresjonen fra da jeg den første dagen solte meg på dekk via søling og maling med hele kroppen frem til at jeg jobbet hele tiden.

Jeg må ha hatt verdens største smil da vi var ferdige med å male bunnen - det er det siste som skal gjøres før sjøsetting. FOR en digg følelse! Da seilbåten ble kjørt forsiktig ut i sjøen av jobbefolka på havna så skålte vi i kaffe. Klokka var 07 på morraen. Senere skålte vi i rom&cola til langt uti de små timer. Fremdeles en del arbeid igjen, men båten var jaffal på sjøen. Hurra!!

Jeg liker sjøen når den er varm og gjennomsiktig. Som her. Da kan jeg avkjøles i den når tempen i luften er høyere. Men det er mange faktorer med meg og sjø som tilsier at jeg ikke er den perfekte seiler, men her har jeg gått i lære altså. Hver gang det er noe jeg ikke har lyst til (ikke tør) så sier han at jeg må trene på det. Ingen kjære mor her, bare møt det du frykter. For et par uker siden så gikk vi tur i fjellet. Gikk i bekken (fossen) oppover, mot waterfall, det var ingen sti langs vannet, kun sånne skumle lianer og råtne bambustrær og andre regnskogplanter. Bekken var mørk slik at jeg ikke kunne se hva jeg trødde på, steinene var glatte - og jeg fikk panikk. Her kommer jo mørket i løpet av minutter, og da er det virkelig bekmørkt. Jeg er livredd for mørket, iallefall når jeg er i skogen uten å kunne se noe. Så, ja, panikk. Frøs helt. Tårene rant. Her kommer poenget med denne historien midt i fortellingen om sjøsettingen; han stoppet ikke for å hjelpe meg, men sa at ingenting i fjellet der var farlig, heller ikke i bekken, så det var bare å trene. Kom igjen! Jeg kunne ikke bevege meg, men han fortsatte å gå. Jeg hadde lyst til å hyle og skrike og kaste stein på ham, men av redsel for å miste ham av synet så klarte jeg å komme meg ut av skrekken. Fullførte. Sånn er denne seileren ute på havet også. Hver gang jeg rynker på nesa, så må jeg trene. Men det virker - fordi jeg er sta. Og nå kommer jeg tilbake til historien på sjøen. Jeg fikk styre og det er jo ikke vanskelig; ha rød stolpe styrbord og grønn babord og sånn. No problemas. Men så dere. Så. Jeg måtte manøvrere skuta gjennom passasjen i revet! Det var saker det. Tror aldri jeg har vært så konsentrert før. Da vi var på utsiden av revet, på det store, digre og mektige Stillehavet så kjente jeg på en frihetsfølelse, helt ulik noe annet. Følelsen kom og tok plass i hele kroppen, det var så mektig. Havet er så stort, dønningene så lange, gedigne. Seilbåten så liten. Vi skulle ankre opp på innsiden av revet ved Tahiti Iti, ei øy som blir kalt Surfers Paradise. Mens vi er på utsiden så må vi altså finne en passasje, et hull, i revet for å komme på innsiden. Og det er her jeg blir konsentrert, konge, kaptein, livredd, supermann og lilleheidi på ei gang. Den egentlige sjefen på skuta måtte nemlig opp i masta for å se revet og koraller og sånn - og der oppe sto han og ga meg tegn til hvordan jeg skulle styre for å manøvrere skuta inn uten å synke. Ok, synke er kanskje overdrivelse, men husk at dette var min første dag ved roret, store Stillehavet, rev og mannen langt oppi masta!! Han sier jeg fikk gjennomgå styrkeprøven allerede der - og så igjen senere samme kveld/natt. Det blåste nemlig smådjevler (Edels uttrykk passer her), og jeg trodde båten skulle gå rundt. Det var litt skummelt, spesielt når jeg ble våknet opp midt på natta til ordene: "vi driver". Jeg ble litt sånn, "Hæ?, å betyr d, styrter vi?" Styrter?!

Alt gikk greit, vi lever. Jeg sovnet fort igjen, og det var først neste morgen da han snakket med en lokal fisker om den sterke vinden at jeg skjønte at det faktisk var villt.

Det var nå min svenneprøve. Jeg har gjort det på nytt da vi skulle på utsiden av revet igjen også, og var nesten like sjelven og konsentrert da. Litt mindre konset var jeg tydeligvis en annen dag ved roret. Han lette etter sjøkart, og plutselig pang, der sto seilbåten fast på korall. Det var ille, jeg trodde jeg hadde ødelagt alt, alle planene hans, båten, alt, men mannen brukte bare et eneste ord i det han hoppet i havet ("Hellvætte") for å sku skuta på rett kjøl igjen, altså ut i det dype. Æ d muli? OMG! Lurer på om han er glad for at jeg ikke mønstrer på for fire år? Men, it's all good, og utenom alt som kunne gått verre enn det gikk, har alt bare vært perfekt. Det har vært snorkling hånd i hånd i turkis vann sammen med tegneseriefisker. Nydelig! Det har også vært snorkling der seileren min skremmer de nydelige fiskene med harpunen sin. Det er en nytelse å sitte på dekk; backdrop'n er ubeskrivelig vakker med sine store grønne fjell og palmer. Vi har vært eneste seilbåten på anker hele tiden, helt alene, bare oss to i verden. Tenk at det er mulig å ha det så godt, leve et slikt eventyr. Sjøen er krystallklar, en kan se koraller og fisk i det turkise vannet fra båten. Vin eller annet godt på dekk om kveldene mens den ene solnedgangen er vakrere enn den neste. Ligge på dekk og se på stjernene om natta. Ja, det høres klisjeaktig ut, og kanskje det er det, men det er min opplevelse her og nå. En drøm. Men virkelighet.

Han er noget vågal denne seileren min, og da han ville ha meg med på fridykking ved åpningen i revet så nektet jeg. Trene? Nei, jeg tør ikke trene rett på galskapen, vil heller trene på et sikkert sted først, ikke der det er strøm og mange tusen meter rett ned. Jeg satt i dinghy'n mens han lekte seg, det var så skummelt, jeg var så redd for at han skulle forsvinne. På Raro er revet så nær land at jeg innbiller meg det er sikrere, litt folk i nærheten og sånn. Her føltes hvert minutt som en time, og aldri har jeg blitt så glad som da han kom svømmende tilbake til jolla med et par fisk til middag. Jeg tror det er tanken på hva i all verden jeg skulle gjort om det hadde skjedd ham noe, om jeg var alene. Nei, bort med den tanken, orker ikke!!

Vi bader nakne, det er jo bare oss - og det er enda en god frihetsfølelse. Det er hud på kroppen som ikke har vært fri på så mange år at jeg ikke tør tenke på det, som nå er solbrent. Måtte litt trening til der også..

Våkne opp til mann, sjø og kaffe (i den rekkefølgen) utpå havet er fantastisk. En morgen var ekstra spesiell. Da svømte det tyve delfiner foran båten. Jeg trodde jeg skulle dette over bord av pur glede. Beste FrokostTv ever!

Nå er det skifte av situasjon, mennesker og øy. Hans barn har tatt den lange turen rundt halve kloden for å seile med sin far, og jeg reiser tilbake til Rarotonga til min nydelige lille familie der. Gleder meg til å tyne min lille rubin. Nå er det altså en annen tid for både seileren min og meg. Ei venninne sa til meg at uansett hva jeg nå gjør så vil jeg savne noen, om det er Mads, The Budd's eller om det er en svensk seiler. Sånn er det, men jeg vil aldri angre på at jeg satset på følelsene, gikk All In med denne eventyreren. Det har gitt meg så sykt mye i tillegg til troen på, og vissheten om, at livet er til for å leve, ikke bare eksistere. Kjæresterollen blir ikke erstattet med bestemorrollen, jeg sier heller som Ole Brum; Jatakk, begge deler.

Back to the sailor in Tahiti

Jeg reiste tilbake til Tahiti. Selvfølgelig gjorde jeg det, gal som jeg er. Diskuterte for- og imot. Gikk et par runder med meg selv før jeg bestemte at dette måtte jeg bare. På Tahiti, ei ukes seiltur fra Rarotonga, befant det seg en solbrun kjekksvenskseiler som hadde forhekset meg med sine lysegrønne øyne. Som jeg hadde hatt to ukers salighet sammen med. Som jeg hadde lyst til å bli bedre kjent med. Jeg tenkte at man lever bare nå, så, Heidi; lev i nu'et. Sa jeg, og var enig med meg selv.

Sist jeg var i Tahiti så jeg ikke så mye av øya. Det regnet hver dag, og jeg brukte mesteparten av tiden på en seilbåt i ei havn. Denne gang har sola hjulpet til og nå ser jeg hvor vakker øya er. Stor, frodig og grønn med svære mektige fjell og mange Waterfalls. Palmer i alle varianter overalt. Vi har vært på tur opp i det grønne, syk bratt stigning - det kjentes godt i lårene. Utsikten var vel verdt svetten og den såkalte melkesyren.

Bade i iskaldt vann fra Waterfalls er også et must - og supergodt med avkjøling når det er tusen varmegrader og nesten 100 prosent fuktighet i lufta.

Seilbåten roper etter sjø. Den er så lei av å stå på land og bli hamret løs på. Eieren er av samme sort, og jobber besatt for at den skal bli klar til sjøsetting igjen. Nye vinduer i fronten er satt inn. Ikke visste jeg at det skal så mye planlegging og forarbeid til. Dårlig og dyrt utvalg av materialer og verktøy forsinker også. Han står på denne seileren, og er en skikkelig handy man. Jeg har forstått at på en seilbåt må man kunne alle slags håndverksyrker - jaffal når man seiler i årevis og ikke bare fem uker om sommeren.

Jeg henter og rydder og roter og bærer og holder fast i skruer og hamrer og slår meg og dunker meg og lager mat og henter øl og vasker litt klær på gamlemåten og sanker regnvann til drikke og kommer borti alt som står ut og slår meg igjen og igjen. Er full av sår og blåmerker og uttaler Shit! på mange forskjellige måter. Sår og myggstikk med infeksjon over alt, de har tegnet flere verdenskart på kroppen i form av hvite arr, og jeg har dunket hodet så mye at jeg lett kunne vært stand in for "Donaldkuler" hos Walt Disney.

Han har gjort så mye på båten denne flotte seileren, store og små ting. Snekret all verdens greier, fikset på senterboards, tatt bort teak, slipt frem aluminiumet, laget større ror, nye fester, byttet rør til det elektriske, nye lamper, større bom, solpanel, støttet opp- og hevet taket, alt nytt på jolla og jeg vet ikke hva, men det bråker i all slags verktøy hele tiden. Her holder man ikke hviledagen hellig, heller ikke påskedagene.

Jeg har malt to strøk under båten. Andre strøk kom der det skulle..

Jeg har skrudd ut muttere liggende nede i skuffa på styrbord akter. Ja, jeg vet hva og hvor det er!

Jeg er for det meste en irriterende assistent tror jeg. Grei å ha innimellom, men sikkert ofte også til besvær selv om han ikke gir uttrykk for det, han er så tålmodig at det er godt gjort. Det kommer noen svenske gloser nå og da, men det er jo bare sexy. Synes jeg. En helt annen "svung" over det enn mine Shit!'s. Som det forøvrig har blitt mange av, gjerne med litt sørlandsk banning i tillegg. Hvis noen har en tanke om at jeg er en tålmodig sjel så kan jeg si med en gang at det er sigaretten som snakker. Uten røyk er jeg en sur, irriterende, hissig og sint Heidi. Men kan heldigvis le av meg selv. Falsk latter, men lell..

Siden det er så lummert så er håret en blanding av dreads og ei høysåte, og her en dag satt jeg på dekk i to timer for å børste ut kaoset. Kan jo bare tenke meg hva folka i de andre båtene tenkte om den stakkars svensken som har fått ei dame ombord som henger opp Ruby sitt lille norske flagg, og som leker dronning med hårbørste mens han jobber. Vel, de har også sett meg liggende og male i gjørma under båten, og har lurt på hvordan i alle dager den samme svensken klarte å få meg til å gjøre det, så.. Oh, well!

Mye jobb her på Tahiti altså, men han (vi) håper å få doningen i vann i løpet av veldig kort tid nå, og da kan jeg igjen skrive om blå laguner og rosa skyer - eller om et gråhvitt ansikt over spybøtta. Time will show.

Å være forelska er det beste som finnes! Når det går begge veier that is. Starte og avslutte dagene godt krøllet sammen i et par sterke armer topper det meste. Munnen og øynene smiler bredere, hjerte og kropp banker hardere, og egentlig tror en ikke at det er mulig å ha det slik. Men så er det mulig. Så tilfeldig livet kan være. Hadde det ikke vært for de irriterende ansatte hos immigration på Rarotonga så hadde jeg ikke visst at det fantes en seiler på Tahiti som skulle gjøre livet mitt til hva det er akkurat nå.

Det er mange spennende mennesker å bli kjent med her. De er alle seilere som har gitt opp det vanlige A4-livet for å bo i båten og travel the seven seas. Free spirit! Jeg kjenner igjen mye av meg selv i dem, den store forskjellen er at de har gjort det. Naboen vår, Romano, har seilt i tyve år - bodd i flere land i båten. Han er en morsom og engasjert fyr som er gøy å ha next door. Et par fra Tyskland som vi har hatt noen kvelder sammen med har seilt i fem år og elsker the simple life. Felles for folka her er at de ikke har barn og da er det jo lettere å ha en slik livsstil. Jeg vil aldri i livet ha byttet ut mine barn og mitt liv med dem, men nå som barna mine er voksne så kjenner jeg på det; lysten til å leve slik, bo et år på ei øy, så seile videre - ha en plan, som kan forandres, leve her og nå.

Så tenker jeg på Rubinen min, på Linn, Mads og Dan. Jeg tenker på familien min, vennene mine, på de gode stundene, samtalene, latteren, på bobler og fyr i peisen. Men så snur jeg og er tilbake i nu'et her igjen, med seileren min som skal nettop det; seile. Leve på sjøen. I Stillehavet, i Karibien, i Alaska. Livet altså!

To uker jeg aldri vil glemme

Hvis jeg skulle ha skrevet om min to ukers utkastelse fra Raro med ord straight from the heart så hadde det blitt feil. Det hadde blitt klissete og rosa og romantisk og ingen hadde trodd meg, så en kjærlighetsnovelle blir dette ikke. Den ligger godt bevart i hjertet - og kanskje en historie eller to sammen med venninner i fortrolighet..

For å fortsette der jeg slapp etter første døgn i Tahiti så ble jeg altså kjent med seileren. Godt kjent med seileren. Så godt kjent man kan bli når man henger sammen 24/7 i to uker.

Inngangen til å treffes igjen var at jeg skulle hjelpe til på seilbåten (!). Da jeg ikke vet foran eller bak på en seilbåt, akter og forut, styrbord og barbord eller hva det nå heter så foreslo jeg at jeg kunne drikke vin og hente verktøy, noe han mente var en god plan. Jeg troppet opp uten vin, måtte låne do og dusj isteden. Det hadde seg nemlig slik at samme dag så satte jeg meg i kattetiss- og bæsj. Det er sånn som skjer med fem katter i huset hvorav fire er kattunger som ikke har lært å gjøre fra seg ute. Samtidig som sarong og truse var full av det overnevnte så var vannet borte. Vegarbeid. Rør. Jepp, hele området uten vann. Jeg kunne ikke dusje bort fæligheten. Heller ikke gå på do eller pusse tenner. Dette lovet godt før jeg skulle treffe seileren.. Men, belive it or not, han var sammen med meg resten av turen. Mange plusspoeng til kjekksvenskseiler.

Det regnet nesten hele tiden mens jeg var på Tahiti. Ikke rart at det er ei grønn og frodig øy med mange waterfalls oppi fjellene. Et par halve dager med opphold - og jobb på utsiden, ellers ble det meste gjort innendørs. Ble en del rydding, sortering og kasting. Seileren mekket "bad" på utsiden, så det kunne dusjes som bare det. Dagene fløy avsted, alt var fint. Livshistorier ble delt. Han er en spennende fyr med mange historier og opplevelser. Måltider, vin, a bottle of Rom og en bjelke i taket der jeg slo hodet bortimot hver gang jeg passerte. Ingen klaustrofobiske tendenser selv i små rom. Tror jeg kunne klart meg på en seilbåt jeg, må bare lære en ting eller ti først.

Moorea. Jeg visste like lite om den øya som jeg gjorde om Tahiti. De er begge Frenchs Polynesian. Punktum. Linn og Dan sa jeg måtte prøve å reise dit, og seileren lovet allerede den kvelden jeg kom til Tahiti at han kunne ta meg til øya. Så det gjorde vi.

OMG! Det var så nydelig at det finnes ikke ord. Der Tahiti er stor og massiv med digre sorte strender er Moorea mindre og mer "sydhavsk" med små laguner og hvit sand. Minner mye om Rarotonga, ca dobbelt så stor og ikke helt rund, men med den samme veien som går på yttersiden rundt øya (uten hull og sånn på Moorea da) med utsikt mot de flotteste laguner, mange nyanser av blåfarge i sjøen og fjell i midten. Det må også sies at sola strålte fra blå himmel fra første stund. Sykt varmt!

Første stedet der jeg så overwaterbungalows så knipset jeg vilt med bilder. Det hadde jeg ikke behøvd, for det er mange slike bungalows på øya. Nydelig å se på, vi snakket litt om å bo slik ei natt, men ombestemte oss da vi skjønte at det var som et resort. Masse folk, familier - litt sånn charter, og det var vi ikke interessert i.

Vi leide scooter med en gang vi kom til Moorea og stoppet så ofte vi følte for. Herregud, så nydelig det var! Og her var jeg. Med en å dele det med. En mann. Jeg var overbegeistret. Han har vært der tidligere, men ble smittet. Jeg var som en unge med lørdagsgotteriet, eller julaften eller bursdag. Levde med hele meg. Så digg!

Vi fant stedet vårt, og jeg forelsket meg sporenstreks. I den bittelille bungalowen (selv med do uten dør), det større fellesrommet, palmene, stranda, blomstene - og i de to andre gjestene, men mest av alt i han som passet på stedet. He was a local, jeg kalte ham Rambo, og nå husker jeg ikke hans egentlige navn, so Rambo it is. Han visste ikke hva godt han kunne gjøre, og var alltid i forkant. Sulten? Tørst? Han åpnet en kokosnøtt slik at det ble mat og drikke. La jeg ut en sarong for å sitte på så byttet han den ut med et større teppe. Pekte jeg undrende på et stort tre så hentet han ei nøtt fra det, knakk skallet og gav meg mandelen. Kikket jeg på himmelen og kommentere stjernene så vips sto det en deilig sofa på utsiden og benk til bena. Må sitte godt når man ser på stjernene må vite. Ei jente fra Martinique med en amazing polynesisk tatoo, og en tidligere offiser fra Frankrike var de andre gjestene på stedet som kun hadde fire bungalows. Det var så genialt med det felleskjøkkenet. Der var det et kjøleskap til hver så dermed laget man mat eller kaffe eller drinker eller hva det måtte være der - i fellesskap. Rambo hadde fanget noe i sjøen som han delte med oss - og vi delte drinker med ham. Det var så koselig, så gøy, så bra hele tiden. Soloppgang- og solnedganger. Vakkert! Rambo viste seiler og meg hvor vi kunne snorkle. Kajakk ut, hvit sand under tærne langt uti den badekartempererte sjøen, fisker rundt korallene - og meg. Svømme blant koraller i fransk Polynesian sammen med en mann hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve, men nå har jeg altså det - og det frister til gjentakelse. Det er nydelig ute mot revet, men så snur en seg i sjøen og ser strand og palmer mot land og blir bare, om mulig, enda mer begeistret.

Fy Søren!

Vi så hai. Heldigvis ikke mens vi var under vann, men etterpå, ikke langt unna, en haifinne som stakk opp av sjøen og svømte fredelig rundt.

Vi kjørte scooter, stoppet og kjøpte frukt, kjørte opp i fjellet. Amazing! Gedigne ananasplantasjer. Grønt, grønnere, grønnest.

Selv om både Rambo og seileren liker best å fange middagen i sjøen så kjøpte vi med oss fisk fra gata. Det står locals overalt langs veien og selger havets delikatesser som henger til skur, eller flotte bord med all verdens tropisk frukt.

Vi inviterte de andre på middag, og da tok det to sekunder før Rambo tok over som kokk slik at seiler og jeg kunne slappe av og se på solnedgangen. Jeg liker å kjøpe ferdig filetert fisk slik at jeg kan spise uten å få fiskeben i munnen, men her er det bare å steke hele fisken. Sykt godt! Rambo spiser alt, smatter i seg det som er igjen etter vi har renset - og den siste fisken sparte han til morrakaffen..

For ei øy! For et sted! For noen folk! For noen minner jeg nå har i hodet og hjertet mitt. Dette vil jeg huske hele livet.

Scooter er absolutt greia på Moorea som på Raro, følelsen av frihet og det å være i ett med naturen. Det kan ikke oppleves innelukket i en bil. Holde hardt rundt sjåføren, bare nyte - og være lykkelig.

Mooreaeventyret tok slutt og vi reiste tilbake til Papeete som er hovedstaden i Tahiti. Vi gikk på pub for å spise og drikke øl. Der var det store TV'er. OL. Sånn idrett på snø. Som jeg elsker, men som ikke har vært viktig her på andre siden av kloden. Det første TV-apparatet jeg har sett var der. På puben. Skiskytterstafett. Akkurat begynt. Kamp mellom Norge og Sverige i OL - og mellom to personer på pub i Fransk Polynesian. Dere som bor i Norge vet jo hvordan det endte etter at Emil H.S bomma så det sang etter på siste skyting, så dermed gikk seileren rundt med et enda større glis enn ellers.

Vi vandret rundt med ryggsekk fra pub til pub frem til Sophie (verten der jeg egentlig skulle bo) hentet oss, så bar det til ei havn i byen der seilere møttes for "happy hour". Alle snakker fransk. Selvfølgelig gjør de det. Så vi ble sittende midt iblant og le når de andre lo - uten å forstå annet enn hei og skål. Btw; den tahitiske måten å si skål på er "ma-no-ja". Jeg liker den franske måten å hilse på med kyss på hver utside av kinnene - har blitt en del luftkyss etterhvert.

Dagen jeg skulle reise tilbake til Raro kom sykt fort. Altfor fort. Det som begynte med ei reise jeg ikke ønsket, endte med at jeg ikke ville den skulle slutte. Så jeg grein - som den flæben jeg har blitt. Nye bekjentskap og velkommen tilbake og kyss og klem og ha det bra og vi ses nok snart og jeg har hatt det så fint og jeg vil savne deg og sånn laget et virrvarr av følelser. Var sent ute til flyet, og tenkte: "What the hell, jeg bare blir her i Tahiti", men det lille flyet med ni passasjerer og tre uniformerte reiste til Raro med meg fastspent - og mobilen min åpnet slik at jeg kunne se på bilder fra mine to fantastiske uker utvist fra Rarotonga..

Landet på den skjønne lille flyplassen på Raro, der Papa Jake fremdeles spiller ukulele for turistene som gjester øya. Så fint, men nå skulle jeg gjennom immigration og det ble selvfølgelig litt styr. Fikk ikke visa for hele perioden nå heller, så nok ei omgang venter på immigration-kontoret i byen, ny runde med søknader. Festlig. Not! Jeg ble så lenge inne på flyplassen pga det hele + stoppet i tollen (meg og flygninger altså, har mange historier der) så Linn som ventet på meg trodde jeg hadde blitt igjen i Tahiti.

Men, nei, her er jeg igjen, på min favorittplass i verden, mitt kjære vakre Rarotonga som hilste meg velkommen med sol og blå himmel. Linn & Dan hadde middagsdate i anledning Dans bursdag så jeg fikk min kjære rubin helt for meg selv. Vi klemte og koset, jeg sang og hun danset - og til sist sovnet hun i armene mine. Så heldig jeg er!

Night Marked på Muri sammen med resten av øyas befolkning. Sykt mye folk. Der spiste jeg calamares i chillisaus. Digg!

Joggetur på backroaden i tusen varmegrader. Folk tror jeg er gal som jogger mens sola står på, men jeg elsker det.

I dag har jeg kjørt scooter rundt øya igjen. Ja, det tar mindre enn 40 minutter og er ikke no big deal, men så er det det likevel. Føhnvind og nydelige kulisser - frihet og go'følelse. Stoppet på Black Rocks for å skrive dette innlegget. Sorte steiner mot blått hav og hvit sand. Det gjør meg så glad. Stakk innom Bjørg og Rolf, skravlet hull i ørene på Bjørg, fikk iskald saft og masse frukt. De reiser videre om få dager, god tur til dem, de vil bli savnet.

Så alt er greit. All good! Jeg smiler med hele meg og livet er godt, sekken har blitt tyngre av nye gode opplevelser, men en bit av mitt hjerte ligger igjen i Tahiti.

Første døgn i Tahiti

Jeg sutret over savn etter venner, og lengsel etter egentid og voksenkontakt mens jeg satt og så på bølgene på Raro. Vel, det er det ordnings på nå. I løpet av mitt første døgn her har jeg kjent på mange følelser foråsidetsånn.

Reiste med et lite propellfly og kjente på klausen der noen minutter. Kom frem og møtte smilende ansatte på flyplassen, men ingen som kom for å hente meg som avtalt. Kjente da bittelitt på min manglende stedsans- og språkforståelse i franske eller taihitiske ord. Uten nett for å sende mail eller SIM-kort for å kunne ringe sto jeg der. Gav det some Island time. Etter en time traff jeg noen lokale som hadde telefon - og nok en time senere så kom en bil i vill fart, ut kom ei bittelita røykende dame som snakker engelsk med fransk vri. Mann med telefon sendte med meg ei øl da jeg dro. "This is Tahiti, welcome, enjoy your beer". Ikke helt som den blomsterkransen jeg hadde sett for meg, men vel så bra.

Jeg har valgt den billigste løsningen mtp bolig, nesten Airbnb, og dette huset er helt greit. Må dele bad med andre gjester. I klesskapet på rommet mitt ble jeg møtt av fem romkamerater i form av katter. Må feie bort maur fra senga, og det er ikke myggnetting foran vinduet. Nevnte jeg at det pøsregnet? Det går bra. Jeg er jo på Tahiti.

Traff de andre gjestene på terrassen, og det ble fest. På en måde. Whisky og øl på bordet. A local young man med ulovlig røyk. Ingen interesse for min del, bare nevner det fordi dette døgnet var så annerledes enn mine siste uker. Masse skravl, masse latter. Gjester fra UK, Kroatia og Canada + meg og en kjekk svensk seiler. Han var bare på besøk. Det er jeg veldig glad for. At han var der slik at jeg kan bli kjent med ham.

Vel, festen sluttet, neste dag opprant - og en ryggsekk med penger, kredittkort og klær hadde forsvunnet. Ikke min. Det kunne så typisk vært det, men heldigvis ikke. Det ble litt drama, politi og action uten at noe kom til rette. Ikke det at han lokale-marihuana-fyren ble mistenkt på noen måte, men alle vi andre var jo fremdeles tilstede..

Kjekk seiler var med på gåtur slik at jeg fikk sett litt av nabolaget. Siden jeg må bo billig så er det langt fra de nydelige Tahiti-bildene dere ser med bungalows ut i sjøen, men palmer og blomster og ananas er også fint. Og jeg skal jo så klart inn til Papeete og ut til Moorea. Må bare få orientert meg litt, finne busstabell og kart og sånn. Denne turen er ikke akkurat blitt planlagt i detalj eller over lang tid.

Vi spiste lunsj i en park omringet av hull i bakken. Du vett de derre hullene der krabbene bor. Sølte smuler fra baguetten - så krabbene kom opp og ble med på måltidet.

Sushi og vin på terrassen før verten skulle kjøre seileren hjem til seilbåten sin. Jeg ble med. Da vi skulle tilbake til land var det svartmørkt - og helt umulig å se noe som helst. Det ble bare en festlig avslutning på mitt første døgn - kjørende rundt og rundt i mørket på leting etter land.

Det er ingen resort eller turistplasser her i området, kun lokale. Husene har høye gjerder. Hva betyr det? Mye kriminalitet eller at de ikke vil se folk. Jeg tok meg en joggetur på stranda og da hilste jeg på et par unge menn som fisket så vet de kan smile. Jeg vet også nå at sort sand er like tung å jogge i som den hvite - iallefall når det regner.. Prøvde så å finne en matbutikk av noe slag uten hell. Er så sulten at magen går innover.

Nå håper jeg bare at kjekk svensk seiler kom seg trygt tilbake på båten sin slik at jeg kan treffe ham igjen.

Dagene som kommer og går.

Har sittet alene på steinstranda et par sene ettermiddager der revet er veldig nært. Sett på bølgene. Hørt på bølgene. Det føles litt som å sitte å se inn i peisen hjemme i stua. Jeg kan sitte lenge og bare glo. Hjemme varmer flammene, her er det sola som varmer ryggen min mens jeg slurper i meg ei øl jeg kjøpte i nærbutikken. Den er allerede lunken da jeg tar siste slurk, men det er ok. Det er følelsen og stemningen jeg nyter. Bak meg er palmer, fjell og ei stekende sol.

En kveld manglet den gode følelsen, den spesielle stemningen. Den nådde ikke frem for jeg ble grepet av et savn etter venner. Jeg ønsket så mye at det satt ei venninne ved min side. Jeg hadde lyst til å skravle og le med mine. Ha dem sammen med meg i øyeblikket. Ikke liggende for å steke i lagunen, men akkurat der, på steinene. Sammen.

Dagene kommer og går, jeg har allerede vært her i to og en halv måned. Er spent på hvor lenge jeg får lov til å bli. Vet at jeg må ut fra øya, det har jeg jo fått ettertrykkelig beskjed om, men lurer på hva som skjer når jeg så kommer inn igjen. Det kan være jeg tar turen til Tahiti istedenfor New Zealand. Scootra inn til Avarua ("byen") for å finne ut av det, det må jo passe inn i visadatoen min - og så er det økonomien da. Hjelpes så sykt dyrt alt blir pga immigration-greia. Det passer overhodet ikke inn i mitt budsjett, men jeg får bare gjøre det beste ut av whatever comes - og ta konsekvenser av det senere. Jeg fant ikke ut av noe som helst fordi, hold dere fast, nettet var nede! Bombe! Det er helt sprøtt hvordan offentlige kontorer og annet blir helt handlingslammet. Sånn hadde det blitt i resten av verden også, tenk om nettet var nede i dagesvis - det hadde blitt kaos det. Her skjer det både titt og ofte. Den derre Internettverdenen på denne øya er noe for seg selv. Se for deg at du først må på spesielle butikker for å kjøpe wifi (og det er ofte tomt). Så må du finne hotspots for å kunne bruke det. Hvis du har tenkt å lese avisen eller surfe rundt, google ting eller laste opp bilder og film - da blir den wifi' du har kjøpt fort brukt opp. Og hvis nettet er tregt da kan du bruke to timer (og all wifi) bare på å laste opp bilder til bloggen. Men, verden går videre selv her, og nå er det mulig å kjøpe data til smarttelefoner. Det er dyrt, men det gjør alt sykt mye lettere. Dataen kjøpes også i spesielle butikker, men den kan altså brukes der du er. Eller der mobilen din er. I november var det brann i "systemet", så da tok det over en måned før det kunne brukes - det gjaldt også vanlig ringing til andre på øya.

Oh, well, nok om det, men det er en forklaring på hvorfor jeg er pålogget noen minutter nå og da - og hvorfor jeg plutselig ikke er det likevel..

Jeg har bodd hos Linn igjen siden Mads reiste. Det er kjempegreit, har eget rom og får masse tid med lille Sol i tillegg til det nygifte paret. Men. Ja, det er et men. Jeg vil gjerne ha et eget sted. Etter fylte femti er det vel legitimt å ønske det? Jeg trenger egentid og litt utav den "gjest/ bo i koffert"-følelsen. Og, enda viktigere; det forelska paret trenger ikke ha mor/svigermor på maten. Jeg forstår at det er greit for Linn å ha meg i hus, fordi hun får hjelp i huset og med Rubinen. Nå kan hun gjøre alle "skal bare"-greiene hun ikke kan få gjort alene med barn. Hun sier at etter jeg flyttet inn så føles det å vaske håret som om hun er på spa, og jeg ser den. Nå kan hun gjøre ting med venner, eller med Dan mens jeg passer Ruby, men det vil det ikke bli slutt på selv om jeg bor et annet sted; jeg vil fremdeles komme, hjelpe - være sammen. Utfordringen er å finne noe som passer det nå ikke lenger eksisterende budsjettet mitt.

Dagene består mye av Rubinen. Hun vokser, forstår masse, kan leke alene, spise alene, fått mer hår og større tenner. Hun babler i setninger, men kan si mama og papa og se og hei og sånne enstavelsesord. Hun kan lydene til hvordan dyrene "snakker" - og har en egen lyd for mat. En sånn "Mmmm" med skjønn barnetone. Hun forstår mye, og er alltid med meg på nærbutikken, Kia Orana Store, der hun gir penger til dama, og legger tilbake veksel i den lille pengepungen hun holder så hardt fast i. Hun er blid og smiler stort i det ene øyeblikket for så å knytte nevene og bli sint i det neste. Hun er lang og slank. Kanskje litt tynn, men har gode lår. Det er ikke helsesøstertjeneste her så hun blir ikke sjekket jevnlig, men hun virker frisk og er veldig aktiv så fra ei mormors perspektiv er hun helt perfekt. Hun skal vaksineres igjen når hun blir 15 måneder så da kan hun nok bli målt og veid og sjekket ut.

Jeg har et par trilleturer daglig i forbindelse med hennes nap's. Vi går på backroaden en liten halvtime før hun sovner mens jeg synger. Folk som bor baki der tror sikkert det er noe galt med meg. Jeg smiler, knipser bilder og synger samme sangen om og om igjen. Larry og Princess går sammen med oss. Mjaumjau er med den første biten, så stopper han ved noen busker der han venter på oss for å ta følge hjem. En dag tok vi en annen vei hjem - og da jeg senere kjørte en tur sto Mjaumjau der fremdeles og ventet på oss. Herlig! Jeg har en tendens til å tenke på dyrene her som i Disneyfilmer fordi jeg ser hvordan hunder, katter, geiter, griser, og haner, høner & kyllinger lever sammen - and dont mind eachothers business. Det er rørende å se på, men i går ble jeg vitne til en opplevelse som ikke var bra uten at jeg har lyst til å utdype det, men som ettertrykkelig viste at dyr ikke bare er som snille tegneseriefigurer..

Av og til så gnir Larry og Princess seg i døde dyr på veien og da lukter de død og fordervelse - bokstavlig talt. Ille! Her en dag rullet Larry seg i kubæsj - og trodde helt naturlig at han fikk lov å gå videre sammen med oss - den sorte pelsen hans var brun av møkk. OMG! Det luktet fjøs og bæsj og grusomt. Larry måtte gå slukøret langt bak oss mens vi brakk oss av lukt og latter.

Det bugner av frukt her, store plantasjer av bananpalmer og papayatrær. Jeg har kommet hjem med vogna full av digre saftige mangoer og starfruit. Store avokadoer henger fra trær. Fruktfatet hos fam.Budd er alltid fylt opp av frukt fra Backroaden som blir brukt i havregryn eller som smoothie. Tror aldri jeg blir lei av det, og jeg blir heller aldri lei av skjønnheten på denne øya. Både backroaden og lagunen overrasker meg daglig - som om jeg ser det for første gang hver dag.

Jeg hadde en kaffedate med ei dame jeg traff på Immigration for ei uke siden. Hun med det store smilet. SÅ koselig! Det er vel sånn sirka den eneste samtalen jeg har hatt med noen på min egen alder den siste måneden. Håper på flere av dem.

Ellers så består altså dagene av trilleturer, leke og kose med Ruby, vaske opp, vaske klær, feie gulv, koke opp vann, spise frukt, scootertur, sove litt i lagunen, avkjøling i sjøen - og sånn..

"Ut på byen" er ei fremmed setning for meg. Det var det forsåvidt i Norge også, men da valgte jeg det bort; ville heller skravle og drikke vin med venner hjemme, mens her velger jeg å vaske opp heller enn å gå ut med de unge damene ut. Hvem er jeg? Og hva har jeg gjort av Heidi? Haha, jeg har blitt ei hjemmeværende bestemor som legger seg tidlig slik at neste dag skal komme fortere. Det er også en grunn til å få et egen sted; bli kjent med folk som har levd lenge. Men når det er sagt så er tiden alene med min Linn gull verdt. Når vi tar en scootertur rundt øya og ler av grisene som plutselig er i veien eller av hønene som velger å krysse backroaden akkurat i det vi er to meter unna. Når vi jogger sammen, strekker ut i yogastillinger utenfor huset deres, handler eller bare prater. Jeg elsker henne og er så stolt av henne. Jeg er også veldig glad i Dan som er så glad i Linn. Og jeg savner Mads Emil.

Brudebildene fra fotografen er kommet. Så fine! Rett inn i stemningen fra The Perfect Wedding - og nye tårer..

Ps.1. Hadde ikke nett til å få publisert dette da jeg skrev det. Nå, to dager senere, har jeg forandret billetten til Tahiti istedenfor NZ.

Ps.2. Stine reiser videre i morgen så i kveld skal hun gjøre siste ting på "things to do in Raro"-lista; kino. Jeg har takket ja til å være med ungdommen, så hvis jeg spanderer en siste drink på henne etter filmen blir det kind of a night out 😊

Tyveatten - bring it on!

...og der reiste Mads Emil fra det åttekantet huset som ligger inn mot backroaden fra Kia Orana Store. Jeg savner ham allerede. Den timen som har gått siden han dro har, for min del, kun bestått av tårer. Jeg har trampet rundt på den store plenen, hatt hjertebank og vondt for å puste. Fordi min sønn på snart 21 år skal hjem? Min sønn som er frisk. Han som er ung og har mange venner han skal hjem til. Hvorfor gråter jeg sånn da? Savner ham i det bilen kjører, ja, før det, jeg savnet ham før han dro. Fordi han skulle dra. Det går ikke over det derre. Selv om ungene er voksne og har egne liv - jeg er mammaen deres fordeom. Alltid! Dan kom og gav meg en klem og sa at til sommeren er alle samlet igjen. Og det er sant. Jeg har valgt å bo her nå. På øya mi. På Rarotonga. Med min kjære Familie Budd. Og har hatt Mads på besøk. Så jeg burde smile, hoppe rundt og være kjempeglad. Men så kjenner jeg altså på savn akkurat nå. Det går over, jeg vet det, men tror ikke det blir mye søvn i natt.

Tilbake til ordene fra Dan. "Vi blir alle sammen igjen til sommeren". For det blir vi nemlig. The Budds har kjøpt billett til Norge! Enveisbillett. Neida, så jodda, så.. Hjerte, hjerte, dobbelthjerte. Nå vet jeg godt at jeg ikke må bli egoistisk og himmelhøy og sånn for det kommer ikke til å bli for alltid, men jaffal så lenge det tar for å spare opp penger til en ny billett - til andre siden av kloden igjen. Men. Altså. De kommer til Norge; Linn, Dan og lille Sol. Vil prøve å bo der litt, vil at vennegoll skal få være med alle "tantene" sine, og med sine oldeforeldre, og Linn med sine venninner. Noen av dem med barn som Ruby Sol kan bli venn med. De vil prøve å leve gjennom fire årstider. Jeg er overlykkelig for det valget. Det må søkes om visum for Dan slik at han kan bo og jobbe i Norge. Vet at det ikke er helt enkelt, men så lenge det er håp - og vilje, så må en tro på det beste.

Mads Emil var her i nesten tre uker. Gud, så fort det gikk! Vi bodde på Sunrise og stortrivdes der. Startet og avsluttet dagene på verandaen med bølgesus og nydelig utsikt til revet og palmer. At varmtvannstanken lakk slik at vi ble bløte når vi satt på do, at lyset ikke virket av samme grunn (vann via det elektriske), og at jeg hadde mareritt om skorpioner i Afrika pga store, digre, brune kakerlakker under senga snakker vi ikke om; det gode overveide de små detaljene der. På kveldene delte vi gjerne ei vin eller hadde et par øl mens vi pratet. Om venner, studier, mimring over Henning, og annet som came to mind. Det var fine stunder som blir til gode minner.

Gutta som Mads kjente da han bodde her har dessverre ikke vært på Raro i denne perioden, så han fikk ikke fartet rundt med dem, men hadde et par turer "på byen" med Dan, Linn og Stine. Han har også fått snorklet, stått på paddleboard og vært på det sunkne skipet utenfor Trader Jacks. Han fikk besøkt Rolf & Bjørg et par ganger. De bor nå på vestsiden av øya i et lite hus rett på stranda. Så nydelig! Da vi bodde her dengangda var Rolf litt bestefar for Mads, og det var nå skikkelig gjensynsglede fra begge sider. De pleide fore guttungen med passionfruit, så også nå. En pose full ble fortært som de er, i frokostblanding, i smoothie og i drink. Jeg glemmer at Linn har vært bartender og lager fantastiske drinker. Hun er god til mye den jenta der. Det er en fryd å oppleve henne som mamma. Hun er så rolig, så kjærlig med Ruby Sol. Ikke så rart, det er jo verdens herligste barn. Helt objektivt altså. Det er en glede for meg å treffe det lille vindunderet daglig, gå tur, lese og synge for henne. Om hun er lei av Mommo's sang om golleklompedompestomp og tusen kyss fra meg om dagen så viser hun det ikke - hun smiler og sier heeei - og jeg smelter.

Det har vært sykt varmt i det siste. Mads har kun hatt et par dager overskyet gråvær med litt regn, ellers har det vært sol, sol og sol. Og altså veldig varmt. Vanskelig å sove om nettene, og vanskelig å puste om dagene. Thank God for at øya er omringet av tilgjengelig sjø - og at det er kaldt vann i dusjen. Ligge i sanda i lagunen for å sole seg kan du glemme, altfor varmt uten skyer. Mads forklarte det slik:"du vet når du skal sjekke om rundstykkene er ferdig i ovnen. Du åpner opp, og det bare strømmer damp i ansiktet. Sånn!"

Jeg har avogtil nok nett til at jeg publiserer på Instagram, og har i den forbindelse fått kommentarer på bilder av personer med hjelm på scooter. Jeg har hele tiden elsket det faktum at en kan kjøre scooter uten hjelm her på Raro. Det gir en frihetsfølelse som er helt ubeskrivelig. Suse rundt øya med fønvind i håret og se, virkelig se, hvor vakkert det er med lagunen i masse blåfarger på den ene siden og det mektige fjellet på andre siden. Men nå er det kommet en ny lov, og den sier at "visitors" må bruke hjelm. Så sånn er det. En lov er en lov, og den må følges. Jeg skjønner det selvfølgelig, en må jo bruke hjelm i resten av verden, men her...jeg kan kjøre i tyve minutter uten å treffe mer enn tre scootere, utenom rundt Muri- og Avaruaområdet der det er mer buzy. Uansett, jeg bruker hjelm nå selv om jeg har fått førerkort som "a local" og faktisk har lov til å kjøre uten.

Nå er ferie og avspasering over, og jeg har begynt på permisjonen. Folk har kommet hit og reist herfra. Hverdagen starter nå, men en helt annen hverdag enn hjemme i Norge. Her kan jeg slenge på meg en sarong og gå ut i verden uten mascara - her kan jeg "bare være". Selv om Mads nå er på sin 50-timers hjemreise til studier og jobb, selv om jeg savner ham, så er jeg hos Linn og hennes nydelige lille familie på øya jeg elsker.

Skal bare grine littegranne til, så er jeg klar for det tyveatten vil bringe.

Jul, nyttår og Mads Emil

Så godt å ha "lillegutt" her! Min kjære Mads Emil ankom Raro natt til andre juledag etter å ha flydd verdens lengste flight i ett strekk. Fra Doha til NZ, 17 timer uten stopp, ny rute i 2017. Det hadde gått bra, han fikk byttet til seg et sete ved nødutgangen. Vinn-vinn for både Mads og han som byttet da byttemannen ikke kunne ha beveget seteryggen om han hadde sittet foran min lange sønn.

Mens Mads var på vei så feiret vi andre jul. Her feires det første juledag som de fleste steder i verden, men vi hadde bittelitt feiring kvelden før også med grøt på julaften. Første juledag var vi hos onkel Paul i det store huset hans sammen med flere andre gjester. Sola stekte fra blå himmel, folk badet i bassenget eller satt under paraply - avhengig av om vedkommende tålte den sterke sola eller ikke. Masse mat og litervis av Margaritas ble servert. Det var skikkelig koselig selv om det ikke føles som jul slik vi nordboere definerer jul.

Ruby fikk hjemmestrikket bunad fra Olla. Hun har hatt den på et par timer, men den er litt for stor. Vennegoll har tynne armer, men det betyr bare at bunaden varer lenger.

I motsetning til sin søster som har besøkt Raro jevnlig over årene så har ikke Mads Emil vært tilbake på øya på de ni årene som har gått siden vi bodde her. Dengangda så savnet han vennene sine og det meste annet i Norge, han ble oppspist (det er ikke tull engang) av mygg, stukket av veps og likte ikke varmen.

Nå er han tilbake. Tyve år, over to meter høy, og med et åpent sinn. Han fikk ikke oppleve sin søsters magiske sydhavsbryllup pga eksamen, men en tre ukers ferie er han veldig klar for nå.

Sola har skint fra skyfri himmel på dagtid, stjerner og månen vist seg på nattestid - så øya har pyntet seg for å ønske ham velkommen. Han elsker det! Så godt for mammahjertet å se at han har en herlig barnslig glede av å kjøre scooter rundt øya, oppdage steder han husker, besøke skolen han gikk på, snakke med folk han kjente, spise isen og drikke brusen han elsket, spise pomme frites på Sails, se den vakre naturen på backroaden, Black Rocks, bade i den varme sjøen på Fruits of Rarotonga og lagunen i Titikaveka, besøke huset der vi bodde, oppdage bananpalmer, spise passionfruit, gå på Markedet i stekende sol, oppleve alt gjennom nye voksne øyne.

Han tok lappen på politistasjonen. 25 spørsmål med lov til to feil - ingen problem. Han slapp den praktiske delen fordi politimannen som var der heller ville ha pause akkurat da (!!).

Ruby Sol, min rubin. Så mye glede i en så liten kropp. Så skjønn og rar og blid og morsom ei jente. Plutselig har hun også fått egen vilje. Når hun er sint så knytter hun nevene og skriker før hun drar pekefingeren frem og tilbake som ei sint frøken. Hun leker med huset hun fikk fra Norge, et slikt hun kan legge ting oppi for så å snu slik at alt havner på gulvet - og så begynne på nytt. Molly-boka fra Ida er favoritten for tiden. Det er så gøy å oppleve hvor mye som skjer med henne, med leker, bøker og dans. Som alle unger danser og knekker hun i knærne hvis hun hører musikk. Det får meg til å tenke på at min Linn pleide klappe og danse i vogna når hun hørte kirkeklokkene..

Linn og Dan er så forelsket. Det er nydelig. "My love" går igjen hele tiden når de snakker til hverandre. Det er selvsagt ikke så spesielt, og er sånn det skal være for et nygift par, men for ei mamma (og svigermor) er det nydelig å få det med seg på nært hold.

Da Mads kom så flyttet vi to inn på Sunrise i samme bungalow som for to år siden (da med Tippi, Siv og Linn). Jeg elsker det! Det er noe urørt og sjarmerende med dette stedet. Litt sånn Cast Away-aktig. Overhodet ikke som et resort. Ingen luksus, men vakkert. Mads og jeg har sittet utenfor på kveldene, delt ei øl eller to, pratet om alt og ingenting - det er så fint med alle palmene og nærheten til sjøen. Bølgesus 24/7.

En kveld så vi at det lynte langt uti horisonten.

Caryn er den samme, alltid travel, jobber døgnet rundt. Huset til Linn og Dan er rett over gata fra her, på vei inn til backroaden.

Jeg hadde en tanke om å ta opp morratrimmen som Tippi og jeg gjorde her på Raro. Først nå, etter å ha flyttet inn på Sunrise er jeg i gang. Det er den beste følelsen! Jogge og yoga på morgenkvisten. De siste dagene er joggingen erstattet med svømming. Fantastisk måte å starte dagen på. Det har også blitt en del mer bading i sjøen etter at Mads kom, og en liten halvtime nå og da liggende rett ut i sola - så nå er den vinterbleke Norgeshuden skiftet ut med en mørkere farge. Jeg føler meg noget freshere nå som mosjon og sol er en del av hverdagen.

Ellers går gjerne dagene med til en trilletur eller to med Ruby Sol. Det er bare å spør:"tur i vogna med mommo?" så er den lille sola klar. Så herlig!

Jeg satt barnevakt da ungdommen hadde en kveld på "byen", gøy for Mads å henge med andre enn meg vil jeg tro, og for Linn&Dan å ha fri.

Stine har addet Tinder på Raro, og i den forbindelse vært på et par-tre dates. Kanskje det er veien å gå? Mon tro om det finnes noen single menn innen radiusen på tre mil - som er hele Rarotonga?

Neidu, jeg er nok ikke tøff nok til det!

I dag er det nyttårsaften. I morra er det 2018 som gjelder. Meningen var å se fyrverkeriet på Muri. Det har jeg gjort to ganger før, og det var også tanken for to år siden, men da endte Tippi og jeg opp i å feire årets siste dag på buss rundt øya - to ganger, og vi var langt i drømmeland da det nye året kom. Bussturene blir dumpet i år, men vi klarer ikke fyrverkeriet. Har hatt kvelden hos Linn&Dan med god mat og drikke. Så utrolig godt det er å være sammen med både Linn og Mads - en lykke. Nå, en time før sytten går over i atten er vi sykt trette vant som vi er til å legge oss i nitiden - så det ser mørkt ut når det gjelder fyrverkeriet både for han på tyve og ho på femti.

Men tankene om et spennende og innholdsrikt nytt år drar vi med oss i drømme, fyrverkeri eller ei.

Godt nytt år!

Home for X-mas

Nå reiser folk hjem igjen. Tilbake til der de bor. Bort fra denne lille øya syd i Stillehavet. Hjem til jul. Det har vært mange tilreisende gjester som har hatt deler av desember her. Jeg håper de har hatt det bra. Familien min fikk ikke opplevd "min" side av øya, det ble mest bare Muri. Mange av planene gikk i vasken fordi andre ting skjedde, eller pga regnet som kom på irriterende tider, men håper likevel de hadde det fint, vet jo at alt rundt bryllupet var magisk også for dem, jeg er jaffal kjempeglad for at de kom - og det er Linn&Dan også. For ikke å snakke om bestegoll - hun fikk så mye kjærlighet og latter fra dem som det går an.

Muri is the buzy part of Raro, det er der de fleste resortene er. Utsikten mot Motu og den andre lille øya er vakkert, men Titikaveka og videre på vestsiden av øya mot flyplassen er enda vakrere. Som en gammel 70-talls plakat der palmene smyger seg oppover, nedover og bortover, der sjøen i lagunen er klar som glass og føttene går i myk sand utover når en vasser. Solnedgangen er også finest på den siden av øya. Men, når det er sagt, så må det også sies (festlig setning), at uten scooter eller kjøretøy så er det tungvint å bo der - spesielt når vi var så mange. Vi måtte uansett tatt turen til Muri nesten daglig for å finne folk, restauranter, butikker og minibank.

De første som dro fra Raro var delegasjon Drange. Grytidlig søndagsmorgen. Jeg erindrer i det fjerne at min mor kysset meg på kinnet og sa jeg måtte sove videre. Noe jeg tydeligvis gjorde, så jeg fikk ikke sagt "ha de" til dem, men fikk klemmer kvelden før da de sa "see you" til andre.

Det føltes tomt da de hadde reist, ikke ett eneste hyl fra nabobungalowen selv om det var både hunder og høner der.

Det bor to hunder på resortet, Chewie og Icecream (Icey). De tilhører onkel Paul. Jeg bodde sammen med Stine oppe i huset hans sammen med hundene og det føltes veldig trygt å ha dem liggende utenfor. Da jeg flyttet ned på resortet ble Stine igjen i det store huset alene sammen med Chewie og Icey- og de forelsket seg helt i henne, og følger henne overalt. Så herlig! Det er veldig mange hunder på øya. Alle går fritt. De vokter sitt territorium, og det på en ganske så høylytt og utagerende måte. Da vi spaserer for å gå på Night Marked eller et sted for å spise så er altså Chewie og Icy med (selv uten Stine) - de passer på oss, mot andre hunder. Det som skjer da er at de går foran og ved siden av oss - og ut fra enhver stikkvei eller hekk kommer det to, tre eller fire hunder som vil ha C&I bort. Som min smarte søster sa:"hvis ikke de hadde vært med for å passe på oss så hadde det ikke vært noen å passe på oss for". Skjønte dere den? Hundene vokter ikke eget territorium for oss mennesker, men for dem. Chewie og Icey. Uansett, hylene fra mine søstre når de skvetter gjør slik at andre også hyler og skvetter - så sånn er det; familien Hyleogskvette på tur.

Men altså. Folk drar. Madde og Ingvild reiste et par dager etter familien min. og tre dager etter at mine begynte på den 52-timers lange reisen (laaaang ventetid i Aucland) så dro også de fleste av dem som skulle hjem til mer varme i Australia.

I går dro Jess & John. Det var så trist. Jess var en av brudepikene. Hun og Linn traff hverandre etter at jeg ble kjent med foreldrene her på Rarotonga for ni år siden. Denne øya altså! Det var jo her Linn og Dan også møttes, og vi vet jo hvordan det gikk..

Vi var 14 stykker igjen da vi hadde good-buy middag i gårkveld. Resten reiser i kveld, så ungdommen har vært ute og snorklet sammen i dag mens mommo og vennegoll har vært på flere trilleturer. Det er så vanvittig flott på backroaden der vi går. Hovedveien er ikke lagt opp for annet enn kjøretøy. Egentlig ikke for det heller, det er så mye hull og humper i veien at det er godt gjort. Spesielt etter regnvær. Backroaden er også humpete, men møtende trafikk på våre trilleturer kan telles på ei hånd, så vi har veien, blomsterbuskene, bananpalmene, papaya- & mangotrærne samt fjellene pretty much to our selves. Det har vært varmt med nydelig blåblå himmel, det gjør ikke utsikten mindre vakker.

Jeg har flytter inn i huset igjen nå etter å ha bodd litt rundtforbi, først i Pauls hus før resortet, så tre netter på et loft - slik at det skulle passe inn at alle gjestene hadde et sted til enhver tid.

I desember har vi hatt 1-årsdagen til mitt barnebarn og bryllupet til min datter. I morgen er det julaften, og om få dager er Mads Emil på plass. Tenk det. Han har ikke vært tilbake på Raro siden han var 12 år. Jeg er så spent på hvordan det blir nå som 20-åring. Gleder meg som en unge til å hente ham på flyplassen. Og henge blomster rundt nakken hans.

Hvis jeg rekker opp..

God jul ❤

To be or not to be

Jeg har hatt et par sykt frustrende dager. Det kan skje når en treffer på ansatte på Immigration som har en dårlig dag..

Du får automatisk 31 dagers visum når du lander på Rarotonga. Du må ha en billett ut av landet. På min sto det 15.juni.18. Jeg fikk beskjed på flyplassen om at jeg måtte gå på Immigration og søke om forlengelse før turistvisumet gikk ut. Det visste jeg. Har jo gjort det før, og det er jo bare en formalitet. Tenkte jeg.

Dagen før det gikk ut troppet Stine og jeg opp, leverte pass og billett og sa muntlig hvor lenge vi ville søke for. Allerede da begynte det. Kryssforhør av meg. Fulle navn på min lille Raro-familie, hvor de jobber, hvor de bor, hvem som eier huset osv osv. Stine fikk et skjema, fylte det ut og fikk sin ekstra tid, men jeg.. Jo, hun dama så på meg med et blikk som ikke møtte øynene mine og sa at jeg kun fikk lov å være her en ekstra måned.

What? Why?

Ikke noe skikkelig svar, bare at sjefen hadde bestemt det. Det fløy tusen tanker gjennom hodet mitt mens jeg spurte om jeg kunne snakke med sjefen, eller hvordan jeg kunne klage (på et vedtak som ikke var et vedtak siden jeg ikke engang fikk lov til å fylle ut søknadsskjemaet). Hun bare; "klage? Det er vi som bestemmer" Så mye for lover og rettigheter, hæ? Jeg gav meg ikke, kunne ikke skjønne hva som dannet grunnlag for avslag, så sjefen ble hentet. Og hun var steil, sto på sitt om at jeg ikke kunne sette returdato så langt frem og bare gå utifra at det ville gå greit. Jeg fikk beskjed om å reise til Norge for å ta helsesjekk - hun gav meg et skjema på x-antall sider, en helsesjekk en astronaut verdig med all slags røntgen og prøver som måtte bestås. Jeg måtte også ordne en politiattest. Det er jo enkelt nok, kan søke på nettet - hvis nettet er oppe da.. Greia var også at dette måtte gjøres på en dag fordi turistvisumet gikk ut dagen etter. Så kom min Linn, og så begynte jeg å gråte. Tute. Grine. Herremin, jeg klarte ikke stoppe, det har vært en skikkelig tung vei for å få til denne bestemor-turen, sykt mange nedturer de siste månedene i Norge som gjorde alt ganske så vanskelig. Men. Jeg klarte det jo. Trodde jeg. Men denne "veggen" utløste alt. Linn forhandlet så godt hun kunne, hun har bodd her såpass lenge at hun vet det ikke nytter å bli sint så hun holdt seg rolig selv om det kokte i henne. Resultatet ble at jeg fikk bli frem til 20.feb HVIS jeg kunne vise til at jeg hadde en billett ut av landet da. Ferdig snakka!

Resten av dagen gikk jeg som i tåke, "alle" hadde hørt om mitt besøk på immigration, og "alle" hadde råd. Det er vel og bra, men utfordringen var at jeg bare hadde en dag på meg. Heldigvis var nettet oppe slik at jeg kunne kontakte reisebyrået mitt. Men med et halvt døgn i forskjell og det faktum at nettet ikke var godt nok til å laste opp mailen min så prøvde jeg å få tak i kontakten min der gjennom Facebook. Og jammen svarte hun ikke, hun kastet seg rundt og prøvde ordne så godt hun kunne. Tusen millioner takk for sykt god servise fra Ingeborg på Berg-Hanssen. Men, igjen; ikke lett å få slike saker til med tidsforskjell og dårlig nett. Jeg må jo f.eks bekrefte billett, og hvis ikke nettet er oppe så kan jeg ikke det. Tiden løper fra en. Det hele endte opp i at jeg ikke gjorde noe med Norges-billetten, men kjøpte enveisbillett til New Zealand til 20.feb.

Tilbake på immigration så turde de ikke behandle min søknad - de ansatte hadde jo sett scenarioet som utspilte seg dagen før og var redde for å gjøre feil. Så jeg satt og ventet og ventet. Traff på et hyggelig par der, Lisa fra Rarotonga og hennes mann fra USA. De visste hvordan gå frem, hvor viktig det var å smile, ikke hisse seg opp, ta det roooolig, ha tid til å vente. For oss som bor i land der det meste går fortfort er det en kunst, det å vente, det å bare la ting skje sent selv om en ikke skjønner hvorfor. Lisa hvisket til meg: "it's not about the rules, it's all about who you know". At sjefen for immigration og jeg aldri blir bestevenner er iallefall sikkert, men veldig kjipt at dette er status. Vi har googlet og spurt folk, og tilogmed en av de som jobber der sier at det som skal til for utvidet visum er følgende: ha med pass og returbillett og NZD 130 - og søk om utvidelse av visum for maks seks måneder. Thats it! Helse & politiattest er for dem som skal søke arbeidstillatelse. Noe jeg poengtere gang på gang; jeg skal ikke jobbe, jeg er her fordi mitt første og eneste barnebarn bor her. Jeg kan ikke reise hjem for å ta en gedigen helsesjekk, fordi Norge er på andre siden av kloden, det er for langt og dyrt.

Vi har kommet frem til at sjefen trodde hun "tok" en som jobbet ulovlig, og ville statuere et eksempel - og da hun skjønte at hun tok feil ville hun ikke "miste ansikt" - og dermed heller bruke sin makt ved å fortsatt insistere på at hvis du kommer fra Norge så er det egne regler..

Vel, enden på visa, nei enden på første vers, er altså at etter å ha kjøpt enveis billett til NZ (til flere tusen, måtte ta det de hadde siden billetten måtte kjøpes den dagen) så fikk jeg visumstempel i passet frem til 20.feb, så nå har jeg to måneder på meg til å finne ut hva jeg gjør videre.

Hadde jeg bare kjent noen i NZ..

Magisk!

Nå er de gift.

Hvis jeg synes det var vanskelig å beskrive det nydelige utdrikkingslaget - hvordan skal jeg da klare beskrive The perfect wedding?

Linn og jeg hadde frokost sammen. Hun var så rolig og fin. Om hun hadde nerver så skjulte hun dem godt. Pratet om at hun aldri hadde drømt om å ha et stort bryllup, men var likevel så glad for at så mange kom fra Norge og Australia for å ta del i begivenheten.

Formiddagen var litt småkaotisk. Bridesmades og forlover skulle stryke skjørtene sine. En knapp måtte sys på en topp. To av skjørtene hadde fått rustflekker av kleshengeren (ja, vi er på Raro) og opptil flere hadde tilbehør her og der og overalt, og behov for å låne dusjen hos oss. Det vrimlet i bungalowene våres. Nancy og Karen strøk, sydde og gjorde det de kunne for at alt skulle bli klart slik at jentene skulle rekke det. Jeg? Vel, jeg vrimlet rundt litt og ordnet med kort og gaver og sånn. Karen strøk min kjole mens jeg skrev tale. Jeg skrev den med store bokstaver over seks sider slik at jeg ikke skulle behøve å ta på lesebrillene. Forfengelighet lenge leve..

Det kom et skikkelig regnskur som heldigvis gikk fort over.

Jentene møttes i suiten til Linn et par timer før for å stelle seg, sminke seg og kle seg sammen. Madde var fremdeles syk, og brukte formiddagen på å sove. Stakkars jente. Tidligere på dagen skulle hun bruke boblebadet hos oss, og endte opp i å bade i maur. Det var nemlig ei maurtue i slusene. Og i siste minutt, da vi alle sto klare til å gå "down the aisle" klarte hun å klippe hull i toppen sin.. Heldigvis hadde Annette en ekstra. De har ikke helt samme puppestørrelse, men i et sydhavsbryllup så er det helt greit med mye hud - og dermed ble forloveren så fin atte.

Det var pyntet nydelig på stranda. Gjestene satt der og ventet med hver sin kokosnøtt eller punsj eller ingenting. Dan og hans brudesvenner stående foran.

Det hele var magisk. Jeg fikk jo ikke sett da brudepikene kom en og en nedover stranda, rundet palmene og gikk barfot med perler på føttene bortover blomsterbladene som var lagt ut mellom stolpene som var satt opp, men jeg kan forestille meg hvor vakkert det må ha vært. Aller først Lille Ruby Sol, i hvit kjole og blomsterkrans på hodet, sammen med Pearl (søster til Dan). Da alle brudepikene hadde funnet sin ståplass foran gjestene kom bruden. Verdens nydeligste brud. Verdens nydeligste Linn Jeanett. Hvit brudekjole med spagettistropper, naturlig vakker på hår og sminke, og med hvit blomsterkrans på hodet. Hun valgte bort brudebukett, synes det var nok med blomster i håret. Og på hennes høyre side; meg. Brudens mor. Bruden er IT. Bruden er alt. Så dermed la sikkert ingen merke til at jeg hadde tjuvstartet gråtingen slik at noe av mascaren jeg hadde tatt på for anledningen hadde flyttet seg til under øynene.

Selve vielsen var helt nydelig. De så på hverandre med tårer i øynene og store smil. Jeg så på mine søstre som også hadde tårer i øynene og store smil. Jeg er så takknemlig og glad for at de var tilstede. Det ER veldig romantisk, vakkert og spesielt å være i et bryllup på stranda, i så nydelige omgivelser.

Det unge brudeparet leste sine selvskrevne løfter, vitner signerte (mamma var vitne for Linn) og det ble skålt i champagne.

Så var det fotoshoot på stranda - foran palmeøya i Muri lagunen. Det var fotoshoot med brudeparet hver for seg med familie, det var med brudepiker- og svenner, det var med foreldre, det var fire generasjoner (mamma, meg, Linn og Ruby) og det var av allemannalle - før brudefølget reiste opp til backroaden der Linn og Dan bor for å ta flere offisielle foto.

Ingen har bilder fra stranda under vielsen. Det var "forbudt", der var Linn streng. Hun ønsket at gjestene skulle være i nuet og oppleve det sammen med dem, ikke gjennom mobilen.

Mens brudefølget ble fotografert spaserte resten de få meterne på stranda bort til "brygga" der det skulle mingles. Der var det også pyntet, og det ble servert nydelig drikke og fantastiske småretter. Magisk igjen.

Da brudefølget kom tilbake så var himmelen helt...magisk. Naturen hadde kreert et nydelig motiv som bakteppe for brudeparet, og nå kunne endelig gjestene ta frem mobilen og forevige slik at det kan deles med familie og venner hjemme. Ei gang - når internett er oppe.

Tid for middag. Gjestene på plass først før resten ble annonsert på vei til langbordet for brudefølget. Først forloverparet, så brudepiker- og svenner i par før Mr.and Mrs. Budd kom og satt seg i midten slik at alle kunne skue det lykkelige nygifte paret.

Tre sekunder etter var det dags for min tale - og det gikk greit uten tårer, skjelving eller lesebriller. Som avslutning på talen min sang Annette "I have a dream" - og det var selvsagt helt magisk. Hun har så nydelig stemme den jenta. Forhistorien her er at vi måtte få tak i en gitar. Fikk låne av Tuhe, hentet den på Night Market og gjemte den slik at Linn ikke skulle vite det. Gitaren viste seg å være rustet slik at den ikke kunne stemmes. På bryllupsdagen fikk vi tak i en annen, denne gang en el-gitar. Så var det styr med å få tak i mikrofon. Det måtte vi gi opp. Men modige Annette fremførte likevel, uten å ha fått tid til å øve. Stemmen hennes klarte lett å overdøve el-gitaren, og det var uansett så stille så stille i rommet (som ikke var et rom siden det var utendørs). Hun sang en låt senere også. Nydelig.

Dan holdt en flott tale for sin nybakte brud. Jeg smiler når jeg tenker på den.

Mange venner og familie i Norge hadde sent meg videohilsener som ble vist på "storskjerm". Så gøy det var! John har hjulpet meg kveldene før bryllupet med å sette på engelsk tekst slik at alle kunne følge med. Tusen takk til han og Stine for den hjelpen, mac'en min er fremdeles for ny til at jeg kunne finne ut av det alene. Videohilsnene fremkalte masse latter - og jeg er nå sikker på at den australske siden skjønner hvor mange det er hjemme i Norge som savner Linn og som har lyst til å treffe dem igjen snart.

Ruby Sol overnatta hos oss, hos mommo og olla, slik at brudeparet kunne få bryllupsnatten alene.

En MAGISK dag i paradis.

Utdrikkingslag i paradis

Det ble en strålende dag, utdrikkingslaget til min Linn, så det kommer til å hagle med superlativer når jeg nå skal prøve å gjenoppleve det med ord.

Mye kan sies om Island Time og dårlig kommunikasjon uten den moderne mobil og internett, men det gidder jeg ikke nevne for resultatet ble helt perfekt.

Jentene samlet seg til brunsj på Nautilus. Jeg ble rød i øynene allerede da Madde kom sammen med Linn som var pyntet i sarong med en blomst bak øret. Øynene ble enda rødere da Linn tok presentasjonsrunden, spesielt da hun kom til sin kusine Annette. Sjampanje ble servert as a complimentary fra resortet.

Så bar det bortover Muri lagoon til stedet som var utvalgt for dagen. Palmer og store blomsterbusker var kulisser. Pledd og saronger var lagt utover sammen med store palmeblader og blomster - og det ble fylt opp med glade jenter, masse bobler, snacks og frukt. Sola skinte så lagunen hadde badekartemperatur mens alle flaskene lå i isbiter om vi trengte avkjøle innsiden.

Ei lokal dame kom for å lære gjengen hula, island dance. Alle var kledd i sarong, og med bittelitt bobler innabords -blir det bittelitt lettere å svinge på hoftene.

Da vi alle hadde lært knepene som skal til for å bli en god danser var det tid for å lære hvordan knytte nydelige tropiske blomster til "head aye" (krone). Det var et syn for guder. Blomster i nydelige farger lå først samlet før de ble til de flotteste kunstverk på hodene til disse vakre unge jentene. Også de som har levd litt lengre så ut som sydhavsprinsesser alle som en.

Det er vanskelig å forklare, selv med superlativer, hvor nydelig det var, hvor perfekt denne dagen ble. Synet av jentene sittende i sjøen, pratende og smilende, med blomster på hodet; helt perfekt!

Vi hadde fått i oppdrag å skrive noe om Linn, en historie eller ord som beskriver henne, så skulle hun finne ut hvem hvert brev var fra. Det klarte hun (nesten) med glans.

Takk Madde, for en vidunderlig dag; du er god!

Regnet har tatt pause nå, og det har dermed blitt fritt frem for både sol, varme, solkrem og strandliv igjen. Det har dermed blitt noen timer i sola for familien min. Fine og brune har de blitt.

Det har dessverre også vært litt sykdom, både brud, brudgom og forlover har ikke vært helt i form. Madde har ligget et par dager stakkars. Håper alle er tilbake til sitt friske jeg når det virkelig gjelder.

I morra er den store dagen, dagen da min Linn skal giftes bort. Jeg gleder meg, men det kommer til å bli litt skummelt også. Jeg skal ha den tradisjonelle papparollen; følge henne til "alters" og holde "gi bort" talen.

Kjolen min er krøllete, jeg vet ikke hvordan jeg skal ha håret, og talen er ikke skrevet - så jeg er meg selv lik.

Jeg kommer til å grine, men i morra skal jeg likevel ha på mascara.

Høner, regn og aircondition

Våkner til den fjerde dag med regn og kjenner at det er litt kjipt. Jeg bryr meg ikke om jeg blir blaut, men det er gjester her som har lyst til å oppleve øya, og det er ingen tvil om at det er triveligere i oppholdsvær. Helst i sol, det er da alle blåfargene viser seg i sjø og på himmel. Det er da blomster, palmer og resten av den frodige naturen viser seg fra sin beste side. Det er da du ser toppene på regnskogen. Det er da alle blir fregnete, varme og lukter av solkrem. Det er da vi kan sitte i lagunen og bare nyte. Det aller aller meste er best i sol, men er det noe jeg overhodet ikke kan styre så er det akkurat været. Så. Da. Dermed blir det utallige timer under tak på verandaen. Heldigvis med nydelig hage å hvile øynene på.

Det blir diskusjoner om viktige ting. Som aircondition. Mammas soverom er av og på. Mest av. Sånn at stua og mitt soverom er på. Kaldt. Ingen av oss liker aircondition, men når alternativet er at soverommet til mamma blir skikkelig lummert og "blaut" da går vi for litt luft via maskin. Som ikke virker. Nancy lurte på hvor mange ganger ordet "aircondition" har blitt nevnt. Mer enn mye foråsidetsånn.

Mens regnet pøser så leser vi, skravler og...kjeder oss. Sånn er det bare. Vi kan tåle en dag eller to i "vi er på hyttetur, det er kjipt vær så vi koser oss med goodis og bøker"-modus. Men så blir man lei.

Nancy fikk leid seg bil, så da er det jaffal anledning for dem til å flytte på seg. Så det gjorde de. Tok seg en tur rundt øya. Litt på backroaden. Det er heller ikke optimalt når regnet pøser, får ikke sett det skikkelig.

Men akkurat det må det uansett en scooter til. Den følelsen av å kjøre sent sent og senere enn sent, fønvind i håret, laid back, og nyte både sjø og fjell er ubeskrivelig. Men, igjen, ikke den samme følelsen i troperegnet.

De treffer på en del hunder på veien. Det er hunder overalt, så det har blitt en del hyl og skrik fra mine søstre i den forbindelse når hundene plutselig sneier dem. Nancy satt tidligere klar på verandaen med feiekost til å "skremme bort" hunder og høner. Omg, de hønene! De er også overalt, hønene, og stakkars Karen hadde det værste måltidet ever i byen da hun følte hun hadde dem på maten. Jeg forstår det med hønene, men jeg synes kyllingene er skjønne. Og hanene flotte. Det ble en stor begivenhet her en dag da Nancy, ja min søster Nancy, matet en liten familie. Trodde ikke jeg skulle oppleve det. Må sies at maten hun gav var gått ut på dato - og familien besto av fem bittesmå kyllinger og deres hønemor, men likevel; imponerende! Btw; vi satt og så en hane hoppe på ei høne. To og ett halvt sekund senere spankulerte hanen videre mens han bruste litt med fjæra. Seriøst? Blir det kyllinger av slikt? Over før du får blunket lissom? Da er det ikke rart det er mye kyllinger/ høner på øya om det er alt som skal til. Ikke mye kjærlighet å spore der.

Jess & John har flyttet opp i huset til Linn. Stine har også flyttet inn der igjen nå. Linn, Dan og Ruby har flyttet inn i en suite på Nautilus (jeg har skrevet om det før; 13 tusen kroner natta) - bryllupsgave fra onkel Paul. En fantastisk liten bungalow med sykt stort fint bad, digg seng og eget uteområde med basseng og hva man ellers behager som nestengift - og nygifte (ikke mye en egentlig trenger da vil jeg tro).

Jeg går fullstendig i surr når det gjelder navnene fra alle som har kommet fra Australia, det er en diger gjeng. Det må være så sykt spesielt at alle disse menneskene kommer hit til paradiset (det ER et paradis når det ikke regner) for å feire dem. En go'følelse vil jeg tro.

Ruby Sol er fremdeles midtpunktet i denne verdenen. Vi er en gal Drangegjeng som gir den lille prinsessen oppmerksomhetdelux. Vi ler og synger med henne. Vi går og går og går ved hennes side - hun elsker å gå. Og vi ler. Næmmen Herremingud som vi ler av henne! Det har hun skjønt så hun viser alle sine triks om og om igjen (slengkyss, give me five, cutie face, klappe kake etc). I det siste har hun hermet etter oss, og lager det rareste fjeset - og vi hyler av latter. Hver gang.

Le er det beste som finnes - medisin for det meste. Annette gjorde en liten festlig greie her en kveld, og da lo mamma sånn som bare hun kan le. Det er bare noe av det herligste i verden når mamma ler. Med åpen munn, men nesten ikke lyd. Det er helt ubeskrivelig, og gjør til at alle rundt ler så det gjør vondt i kjeven og magen. Men gjør godt i hjertet. Mamma er en egen generasjon her, oldemor som hun er, men hun har blitt spurt om det er hun som er bestemora (altså meg..) og fått mange komplimenter. Maria trodde mamma var seksti. Vet ikke helt hva slags mattematikk de lærer i NZ, hun vet godt at jeg fylte femti i fjor.. Mamma sitter lett bakpå scooteren min, er lett å ha med å gjøre og har lekt/passa på lille Sol i flere timer.

Solstråla har overnattet to netter hos oss. Hun har blitt litt forkjølet. Sikkert pga den tidligere omtalte aircondition.

Lørdager er det marked i byen. Da jeg bodde her sist reiste vi på markedet hver lørdag. Et høydepunkt. Denne gang var det sølete etter regnet og ikke det helt store. Jeg traff Dixie der. Hun er forfatter og het Maria da jeg ble kjent med henne på Raro for ni år siden. Hun heiv seg bak på scooteren min og vi kjørte til Titikaveka. Der satt vi noen timer i nydelige omgivelser og skravlet, lo og spiste ost&kjeks som ble skylt ned med litt vin. Sykt gøy - og deilig.

Madde er Linns forlover, og har ansvar for utdrikkingslaget. Det er ikke en lett oppgave her. Ikke kjenner hun alle folkene som skal være med eller dem hun skal avtale aktiviteter med - eller kjøpe mat og drikke fra. Det er vanskelig å forestille seg hvordan organisere uten internett eller telefon, ting blir noe verre - og så er det "Island Time" i tillegg. Men hun gjør en strålende jobb - og det blir sikkert topp.

Ingvild har kommet - så nå er alle fra Norge på plass. Noe av det første hun gjorde var å kjøre scooter rundt øya med Madde, stoppe og bade, stoppe og kjøpe is. Thats the spirit.

Nå har jeg kjøpt litt internett. Hurra! Har noen greier jeg må få ordnet før bryllupet. Skal få publisert dette, men må først få med at i dag, mandag 11.desember kom sola frem. I ettermiddag velogmerke. Den (sola) tittet først frem på morgenen i følge morrafuglen Nancy, så vi kjørte til Fruits for å sole oss. På med solkrem og rett ut på sanda - og vips, der regnet det igjen. Karen og jeg trosset alt det våte og gikk et par timer i øspøset. Vi gikk fra den ene lagunen til den neste, var innom Noni-fabrikken, vi gikk i bikinioverdel langs den gjørmete veien, og vi gikk innom Junior der vi fikk oss et par kokosnøtter til å slukke tørsten med. Vi var så bløude at vi sikkert kunne dannet en liten sjø om noen hadde vridd oss. Karen mener at dongryshortsen hennes ikke kommer til å bli tørr før hun er hjemme i Norge.

Men så. Så kom sola, og da ble det liv i gjestene til Linn. Vi løp nærmest om kapp for å legge oss i Muri-lagunen. Camomille tok med Proseco slik at vi kunne nyte både innvendig og utvendig. Glede! Så utrolig digg. Det ble latter, smil, bading. Noen sto i bro av pur lykke. På med solkrem (den forrige runden hadde regnet skylt bort), av med regntøy (!) og frem med kokosnøtter til kastekonkurranse.

Det er sånn vi vil ha det her på paradisøya mi. Akkurat sånn. Camomille fikk den siste fregna, den som skulle til for at ansiktet hennes ble helt brunt.

Hun og Annette snorklet i solnedgang og alt er pr nå fryd og gammen.

Kvelden ble avsluttet med en nydelig stjernehimmel som lyste opp mørket.

Delegasjon Drange er på plass.

Da var de på plass på øya mi; mamma, Nancy, Karen, Annette og Camomille. Som jeg har gledet meg til å vise dem rundt.

Madde ankom Raro dagen før med sol og varme som heldigvis også var på plass da familien kom. Ikke var de trette etter reisen heller, det hele hadde visst gått forbausende greit. Annette fikk ikke bagasjen sin, men det er vel slik det skal være. Ikke første gang det nei..

Jeg har flyttet sammen med dem på Muri Beach Resort, og er nå offisielt på to ukers ferie. Vi ble plassert ved bassenget, med sjøutsikt. Nydelig. Mamma og meg i en alene mens resten deler den andre bungalowen.

Jeg har grugledet meg til at søstrene mine skulle møte alle hønene, hanene, gekkoene og hundene, men også det har gått forbausende greit. Det har kommet et par hyl fra de begge, men ikke de store greiene enn så lenge. Karen hadde en liten seanse der hun bare; "æ vil ikke være her, æ vil hjem" da ei stakkars lita høne så ut til å komme hennes vei da vi skulle spise lunsj. Hun fikk også et festlig uttrykk i ansiktet da hun skjønte at den orange tingen ute ved veien var nærbutikken..

Den første grisen de møtte på ble omhyggelig fotografert.

De hadde ikke sett Linn Jeanett på halvannet år, så det ble et hjertelig gjensyn, men det største var jo å treffe Ruby Sol. Det skal ikke skorte på barnevakt mens de er her foråsidetsånn. Lille solstråla fikk massevis av gaver, det var klær, leker og bøker - og alle elsket mitt lille bestegoll med det lure smilet. Tillitsfull og glad i oppmerksomhet så gikk hun fra den ene til den andre.

Gikk ja. Hun har gått en måned barfot - slik ei øyprinsesse skal, men nå fikk hun ordentlige sko til bursdagen. Takk til Astrid som gikk på lager i skobutikken og fant barnesandaler som kunne ta den lange reisen fra Vennesla til syd i Stillehavet.

Mamma elsker passionfruit. Madde elsker pawpaw. Nancy ville så gjerne ha kokosnøtt - så the two of us labba på stranda til et sted vi kunne kjøpe drink i kokosnøtt - og Nancy fikk dermed nytt profilbilde på Facebook.

For meg er det så spesielt at det stadig kommer nye folk. Jess and John, fra UK, spanderte vin på hele gjengen. Akkurat som det skal være. Ikke at de spanderer, men at hele gjengen sitter med nydelig utsikt mot palmeøya i lagunen og drikker vin i sola. Sammen. Her.

Disse to første dagene deres har vi bare vært i Muri, spist her og drukket her - så i dag tror jeg de er klare for å leie bil for å utforske resten av øya. Eller ikke. Det er noe med å nyte varmen og finværet, jobbe litt med brunfargen. Alt annet kan gjøres når regnet tar over ei gang. Nå er vi alle enige om at de lyse skyene er veeeldig bra, kun sol uten skydekke er altfor varmt. Camomille mangler bare åtte fregner så er hun brun.

Prøver å overtale dem til å leie scooter slik at de får med seg Raro-følelsen, men der snakker jeg for døve ører. Like greit egentlig - de har jo med sykkelhjelm i kofferten..

Mor til Dan er kommet, og i kveld kommer søsteren og kjæresten hennes. Det er som om vi er med i en film. Her er vi midt ute i det store Stillehavet. Henter folk på flyplassen annenhverdag. Folk fra hver side av verden kommer for å være en del av Sydhavsbryllupet til min datter og hennes soulmate. Litt uvirkelig.

Har ikke vært på nett siden lørdag - skal prøve å få det til i dag.

Tenker på min kjære Mads Emil som har hatt nok en eksamen i dag. Savner ham - kunne ønske jeg skulle hente ham på flyplassen i dag.

Kia Orana

Ei drøy uke er gått. Ikke lang tid for å skryte på seg bestemorrollen, men likevel. Det er bare noen dager siden jeg traff Ruby Sol, men det føles som om jeg alltid har kjent henne. Nå klapper hun kake som bare det. Jeg synger falskt og med gal tekst, men hun klapper kake søte fordeom.

Vi har gått mange turer allerede Ruby Sol og jeg. Hun elsker å sitte i vogna selv om hun kan gå helt selv. Så nysgjerrig at det er godt gjort, klamrer seg fast i sittestilling selv når hun er så trøtt at hun egentlig sover. Et bittelite forsiktig dytt fra mommo og hun ligger søtt i drømmeland. Min lille engel. Så snill! Smiler og ler og tøyser. Foreldrene mener nok at hun heller kunne porsjonere det ut over døgnet for hun våkner dem opp et par tre ganger i løpet av natta. Jeg hører ingenting, sover som en stein veggivegg. Besvimt. Snorker. Stine trodde det var Dan. Altså jeg snorker som en mann. Har hørt det før, jeg snorker hvis jeg har drukket alkohol. Og det gjorde vi alle her en kveld. Onkel Paul (fremdeles den samme rike onkelen ja..) spanderte middag med drikke på Nautilus resort. Jeg spiste fantastisk fisk. Og hadde et par drinker. Slik at jeg snorket.

Paul er eieren av det flotte resortet der Linn og Dan skal gifte seg. Et slikt luksus spa resort som koster to tusen new zealand dollar pr.natt. Ville greier, og noe jeg aldri kommer til og oppleve. Det står ikke på ønskelisten heller. Jeg passer ikke inn blant dem som passer inn der.

Dan er gartner på resortet og det er sykt fine hager mellom de små bungalowene. I dag fikk vi bruke verandaen til en av dem. Nydelig. Kun palmer mellom veranda og lagunen - og et lite basseng tilhørende bungalowen som seg hør og bør.

Min mor, mine søstre og et par nieser kommer om ei snau uke. De skal bo på Muri Beach Resort. Samme eier der, men ikke samme standard. Hvem betaler kr.13.000,- pr natt om de ikke svømmer i penger lissom?

Denne uken har været vært litt av og på. De første dagene var det veldig varmt, de neste regnet det, så var det litt kjølig og overskyet. I dag varmt og sol på dagtid. Ikke mange timene på stranda altså.. Akkurat det har lite å si for meg som skal bo her i syv måneder, men for alle gjester som kommer; vi krysser alt for at dere får sol og varme - og krysser enda mer for at selve bryllupsdagen kommer og går uten regn.

Dan viste bildet av ringen. Jeg grein litt da jeg så inngraveringen. Tårene har rent mye i det siste.

Jeg pleide ikke ta så lett til tårene. Ikke før i tiden. Men nå. Nå skal det så lite til før tårene kommer. Ikke sånn at jeg hylgriner eller noe, men jeg blir sentimental for ingenting nå på mine gamle dager. Da Linn flyttet med Dan til Australia så rant tårene, da Mads Emil flyttet til Oslo for å studere rant tårene, og da Balboa flyttet med Pål og Brage til Bragdøya rant tårene. Alt det er forståelig, mine kjæreste flytter fra meg, jeg savner dem. Men nå. Nå renner tårene når jeg tenker på Mads så langt borte. Når jeg vet han skal ha eksamen. Når han tror det gikk greit. Nå renner tårene når jeg ser hvor lykkelig Linn er med sin Dan. Tårene renner når de kysser, når Dan forteller hvor vakker hun er og hvor høyt han elsker henne. De renner når Ruby Sol smiler til meg, og de renner i strie strømmer når hun sovner på brystet mitt til min sang - og jeg er tonedøv. Tårene renner når Linn viser meg brudekjolen, og når Stine prøver brudepiketøyet. Jeg får tårer i øynene når jeg ser hvor glad Ruby Sol blir hver gang hun ser et dyr, hver gang hun danser etter musikk og hver gang hun tøyser og gjør seg til.

Hvordan i alle dager jeg skal komme meg gjennom bryllupsdagen er meg en gåte.

Det blir sikkert litt sånn: "Der er ho, brudens mor, ho derre flæben.."

Leila er ei geit. Linn fikk Leila da hun var en søt liten geitekilling. Leila oppfører seg ikke som ei geit. Ho hopper på ryggen til Dan, ho sitter på stol sammen med oss, ho står på scooteren min, ho er med på tur. Linn tror at hun tenker: "Åffår spiser ikke min bror Larry (hund) blader slik som meg?". Leila er veldig søt, men foreldrene er blitt noget lei av henne. Når hun breker om natta så Ruby våkner. Når hun renser hornene for gress i myggnettingen slik at den ryker. De tenkte at hun skulle bli en god gressklipper, men hun spiser de fine blomstene istedenfor. Og hun bæsjer masse små kuler på verandaen. Haha, det er festlig å feie bort før en tar ned klesvasken. Akkurat som alle maurene som må feies bort fra gulvet - og skylles bort fra kopper og kar før vi tar oppvasken. Stine feier senga hver kveld før hun legger seg.

Jeg er fremdeles ikke helt god i kroppen etter fallet på isen. Fem dager etter det skjedde forflyttet vondten seg til de øvre ribbena på høyre side. Vondt å le, hoste og puste. Har måttet "hjelpe" til for å puste hardt, holde oppe høyre pupp på en måte. Planen om å jogge i lagunen om morgenen er utsatt til ubestemt tid.

Nå skal vi opp til onkel Pauls house - der er det Internett.

#denfølelsen

* når bestegoll, Ruby Sol, smiler og rekker armene mot meg..

* når samme Ruby ser på Happy Feet og danser til musikken..

* når venninna til Linn endelig ankommer Raro etter 40 timers forsinkelser..

* når du har et stopp på kveldsturen og er omringet av hund, geit og griser..

* når du ser sykt mange forskjellige type palmer og ikke blir lei..

* når du tar en avstikker for å bade, og verdens nydeligste lagune viser seg..

* Når arma og foten er god etter fallet på isen - og smerten har forflyttet seg til ribbena og skuldra..

* når jeg betaler 20 New Zealand dollar og får et Cook Islands driver license..

* når en venn fra sist du bodde på øya kommer med en stor bunt bananer, kokosnøtter (Nu) og nonijuice..

* når uncel Paul inviterer alle til dinner&drinks og det er rett på stranda..

* når samme mann inviterer til frokost og det ender opp med en times massasje til alle jentene..

* når jeg triller Ruby Sol til det huset jeg skulle leid, og blir invitert på kaffe av eieren med stort smil og blomsterkrans på hodet.

* når jeg besøker Sunrise og får beskjed om at jeg kan bruke bassenget akkurat når jeg vil..

* når vi går tur og møter tyve babygriser i løpet av en halvtime..

* når Stine og jeg labber ned til Muri og sovner en time på stranda..

* når Stine ikke får sitte i fred fordi geita Leila vil sitte på stolen ved siden..

* når det er så varmt og lummert - og troperegnet forandrer temperaturen..

* når vi sitter i hagen til Linn&Dan og drikker vin, spiser kjeks og har den flotteste utsikten mot fjellene..

* når en føler at en er i Jurrasic Park..

* når en går helt til kvelden og ikke har spist annet enn frukt..

* når en legger seg i nitiden hver kveld..

Cats and Dogs and Goats and Babys and Mommo.

Hanene våknet meg opp på min første dag på Rarotonga akkurat som det skal være. Nå sitter jeg med Mjaumjau (katt) på fanget og Larry (hund) ved min side mens geita Leila står litt bortenfor i tau som ikke er langt nok. Glemt er den lange reisa (som gikk veldig bra på mellomlandingene siden jeg hadde personlige assistenter som kjørte meg rundt i rullestol og ordnet alt for meg. Snakk om hell i uhell at jeg datt på isen i kalde Norge dagen før jeg skulle dra. I LA fikk jeg skikkelig service mens i England ble jeg kjørt rundt av en Inder som snakket engelsk slik indere gjør, og som kjørte så fort at det var fare for at foten ble verre i de krappe svingene.) Glemt er også måneder med rydding og kaos og jobbing og økonomi som ikke henger sammen med drømmene mine samt oppturer og nedturer - for nå er jeg her. Hos min nydelige datter, hennes flotte "husband to be" og verdens skjønneste Ruby Sol ❤ Tårene rant da jeg møtte henne. Hun er mitt barnebarn. Min datterdatter. Min kjære bestegoll, bestesol, vennegoll. Hun stabber rundt, har smilt og ledd til mommo, hun lar meg holde henne, kysse henne, tyne henne, kille henne og synge for henne. Ruby har det nydeligste smilet. Smelter mitt hjerte. Vanskelig å beskrive følelsen, men hun er min. Kan vi ikke bare si det sånn? Tar du bort alve-ørene og nesa så er hun veldig lik min Linn, samme når hun ler og gjesper, men når hun smiler det sjarmerende smilet sitt så er hun datter av Dan.

Oh, well, om noen følger brevene mine via det moderne internettet så er det fare for at hun vil bli nevnt noen ganger. Ruby Sol.

Paul, onkel til Dan, er en veldig generøs og grei fyr som spanderte frokost da jeg kom - og the best drink ever da kvelden meldte sin ankomst. Han bor i et flott hus litt oppi "Løvenes Konge"-jungelen med nydelig utsikt og basseng. Der fikk jeg se hvordan vennegoll elsket å plaske i vannet.

Den lille familien min bor i et sjarmerende åttekantet hus omringet av palmer. Vaskemaskinen står ute, maur må feies bort fra gulvet i hopetall om de har funnet ei lita brødsmule, smattelyder fra gekkoer, palmer hvor du enn ser, sydhavsfrukt som papaya, ananas og kokosjuicr er allerede fordøyd - før restene hives ut som mat til høner og griser. Dan lager smoothie av selvplukket bananer, pasjonsfrukt og kokosnøttjuice. All local. Varmt på dagen, troperegn på natta. Jodda, jeg er på plass ❤

Ps. Går ikke å kjøpe internett på øya for tiden etter en brann i "opplegget" så vet ikke når jeg får publisert.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » August 2018 » Juli 2018 » Juni 2018