hits

Første døgn i Tahiti

Jeg sutret over savn etter venner, og lengsel etter egentid og voksenkontakt mens jeg satt og så på bølgene på Raro. Vel, det er det ordnings på nå. I løpet av mitt første døgn her har jeg kjent på mange følelser foråsidetsånn.

Reiste med et lite propellfly og kjente på klausen der noen minutter. Kom frem og møtte smilende ansatte på flyplassen, men ingen som kom for å hente meg som avtalt. Kjente da bittelitt på min manglende stedsans- og språkforståelse i franske eller taihitiske ord. Uten nett for å sende mail eller SIM-kort for å kunne ringe sto jeg der. Gav det some Island time. Etter en time traff jeg noen lokale som hadde telefon - og nok en time senere så kom en bil i vill fart, ut kom ei bittelita røykende dame som snakker engelsk med fransk vri. Mann med telefon sendte med meg ei øl da jeg dro. "This is Tahiti, welcome, enjoy your beer". Ikke helt som den blomsterkransen jeg hadde sett for meg, men vel så bra.

Jeg har valgt den billigste løsningen mtp bolig, nesten Airbnb, og dette huset er helt greit. Må dele bad med andre gjester. I klesskapet på rommet mitt ble jeg møtt av fem romkamerater i form av katter. Må feie bort maur fra senga, og det er ikke myggnetting foran vinduet. Nevnte jeg at det pøsregnet? Det går bra. Jeg er jo på Tahiti.

Traff de andre gjestene på terrassen, og det ble fest. På en måde. Whisky og øl på bordet. A local young man med ulovlig røyk. Ingen interesse for min del, bare nevner det fordi dette døgnet var så annerledes enn mine siste uker. Masse skravl, masse latter. Gjester fra UK, Kroatia og Canada + meg og en kjekk svensk seiler. Han var bare på besøk. Det er jeg veldig glad for. At han var der slik at jeg kan bli kjent med ham.

Vel, festen sluttet, neste dag opprant - og en ryggsekk med penger, kredittkort og klær hadde forsvunnet. Ikke min. Det kunne så typisk vært det, men heldigvis ikke. Det ble litt drama, politi og action uten at noe kom til rette. Ikke det at han lokale-marihuana-fyren ble mistenkt på noen måte, men alle vi andre var jo fremdeles tilstede..

Kjekk seiler var med på gåtur slik at jeg fikk sett litt av nabolaget. Siden jeg må bo billig så er det langt fra de nydelige Tahiti-bildene dere ser med bungalows ut i sjøen, men palmer og blomster og ananas er også fint. Og jeg skal jo så klart inn til Papeete og ut til Moorea. Må bare få orientert meg litt, finne busstabell og kart og sånn. Denne turen er ikke akkurat blitt planlagt i detalj eller over lang tid.

Vi spiste lunsj i en park omringet av hull i bakken. Du vett de derre hullene der krabbene bor. Sølte smuler fra baguetten - så krabbene kom opp og ble med på måltidet.

Sushi og vin på terrassen før verten skulle kjøre seileren hjem til seilbåten sin. Jeg ble med. Da vi skulle tilbake til land var det svartmørkt - og helt umulig å se noe som helst. Det ble bare en festlig avslutning på mitt første døgn - kjørende rundt og rundt i mørket på leting etter land.

Det er ingen resort eller turistplasser her i området, kun lokale. Husene har høye gjerder. Hva betyr det? Mye kriminalitet eller at de ikke vil se folk. Jeg tok meg en joggetur på stranda og da hilste jeg på et par unge menn som fisket så vet de kan smile. Jeg vet også nå at sort sand er like tung å jogge i som den hvite - iallefall når det regner.. Prøvde så å finne en matbutikk av noe slag uten hell. Er så sulten at magen går innover.

Nå håper jeg bare at kjekk svensk seiler kom seg trygt tilbake på båten sin slik at jeg kan treffe ham igjen.

Dagene som kommer og går.

Har sittet alene på steinstranda et par sene ettermiddager der revet er veldig nært. Sett på bølgene. Hørt på bølgene. Det føles litt som å sitte å se inn i peisen hjemme i stua. Jeg kan sitte lenge og bare glo. Hjemme varmer flammene, her er det sola som varmer ryggen min mens jeg slurper i meg ei øl jeg kjøpte i nærbutikken. Den er allerede lunken da jeg tar siste slurk, men det er ok. Det er følelsen og stemningen jeg nyter. Bak meg er palmer, fjell og ei stekende sol.

En kveld manglet den gode følelsen, den spesielle stemningen. Den nådde ikke frem for jeg ble grepet av et savn etter venner. Jeg ønsket så mye at det satt ei venninne ved min side. Jeg hadde lyst til å skravle og le med mine. Ha dem sammen med meg i øyeblikket. Ikke liggende for å steke i lagunen, men akkurat der, på steinene. Sammen.

Dagene kommer og går, jeg har allerede vært her i to og en halv måned. Er spent på hvor lenge jeg får lov til å bli. Vet at jeg må ut fra øya, det har jeg jo fått ettertrykkelig beskjed om, men lurer på hva som skjer når jeg så kommer inn igjen. Det kan være jeg tar turen til Tahiti istedenfor New Zealand. Scootra inn til Avarua ("byen") for å finne ut av det, det må jo passe inn i visadatoen min - og så er det økonomien da. Hjelpes så sykt dyrt alt blir pga immigration-greia. Det passer overhodet ikke inn i mitt budsjett, men jeg får bare gjøre det beste ut av whatever comes - og ta konsekvenser av det senere. Jeg fant ikke ut av noe som helst fordi, hold dere fast, nettet var nede! Bombe! Det er helt sprøtt hvordan offentlige kontorer og annet blir helt handlingslammet. Sånn hadde det blitt i resten av verden også, tenk om nettet var nede i dagesvis - det hadde blitt kaos det. Her skjer det både titt og ofte. Den derre Internettverdenen på denne øya er noe for seg selv. Se for deg at du først må på spesielle butikker for å kjøpe wifi (og det er ofte tomt). Så må du finne hotspots for å kunne bruke det. Hvis du har tenkt å lese avisen eller surfe rundt, google ting eller laste opp bilder og film - da blir den wifi' du har kjøpt fort brukt opp. Og hvis nettet er tregt da kan du bruke to timer (og all wifi) bare på å laste opp bilder til bloggen. Men, verden går videre selv her, og nå er det mulig å kjøpe data til smarttelefoner. Det er dyrt, men det gjør alt sykt mye lettere. Dataen kjøpes også i spesielle butikker, men den kan altså brukes der du er. Eller der mobilen din er. I november var det brann i "systemet", så da tok det over en måned før det kunne brukes - det gjaldt også vanlig ringing til andre på øya.

Oh, well, nok om det, men det er en forklaring på hvorfor jeg er pålogget noen minutter nå og da - og hvorfor jeg plutselig ikke er det likevel..

Jeg har bodd hos Linn igjen siden Mads reiste. Det er kjempegreit, har eget rom og får masse tid med lille Sol i tillegg til det nygifte paret. Men. Ja, det er et men. Jeg vil gjerne ha et eget sted. Etter fylte femti er det vel legitimt å ønske det? Jeg trenger egentid og litt utav den "gjest/ bo i koffert"-følelsen. Og, enda viktigere; det forelska paret trenger ikke ha mor/svigermor på maten. Jeg forstår at det er greit for Linn å ha meg i hus, fordi hun får hjelp i huset og med Rubinen. Nå kan hun gjøre alle "skal bare"-greiene hun ikke kan få gjort alene med barn. Hun sier at etter jeg flyttet inn så føles det å vaske håret som om hun er på spa, og jeg ser den. Nå kan hun gjøre ting med venner, eller med Dan mens jeg passer Ruby, men det vil det ikke bli slutt på selv om jeg bor et annet sted; jeg vil fremdeles komme, hjelpe - være sammen. Utfordringen er å finne noe som passer det nå ikke lenger eksisterende budsjettet mitt.

Dagene består mye av Rubinen. Hun vokser, forstår masse, kan leke alene, spise alene, fått mer hår og større tenner. Hun babler i setninger, men kan si mama og papa og se og hei og sånne enstavelsesord. Hun kan lydene til hvordan dyrene "snakker" - og har en egen lyd for mat. En sånn "Mmmm" med skjønn barnetone. Hun forstår mye, og er alltid med meg på nærbutikken, Kia Orana Store, der hun gir penger til dama, og legger tilbake veksel i den lille pengepungen hun holder så hardt fast i. Hun er blid og smiler stort i det ene øyeblikket for så å knytte nevene og bli sint i det neste. Hun er lang og slank. Kanskje litt tynn, men har gode lår. Det er ikke helsesøstertjeneste her så hun blir ikke sjekket jevnlig, men hun virker frisk og er veldig aktiv så fra ei mormors perspektiv er hun helt perfekt. Hun skal vaksineres igjen når hun blir 15 måneder så da kan hun nok bli målt og veid og sjekket ut.

Jeg har et par trilleturer daglig i forbindelse med hennes nap's. Vi går på backroaden en liten halvtime før hun sovner mens jeg synger. Folk som bor baki der tror sikkert det er noe galt med meg. Jeg smiler, knipser bilder og synger samme sangen om og om igjen. Larry og Princess går sammen med oss. Mjaumjau er med den første biten, så stopper han ved noen busker der han venter på oss for å ta følge hjem. En dag tok vi en annen vei hjem - og da jeg senere kjørte en tur sto Mjaumjau der fremdeles og ventet på oss. Herlig! Jeg har en tendens til å tenke på dyrene her som i Disneyfilmer fordi jeg ser hvordan hunder, katter, geiter, griser, og haner, høner & kyllinger lever sammen - and dont mind eachothers business. Det er rørende å se på, men i går ble jeg vitne til en opplevelse som ikke var bra uten at jeg har lyst til å utdype det, men som ettertrykkelig viste at dyr ikke bare er som snille tegneseriefigurer..

Av og til så gnir Larry og Princess seg i døde dyr på veien og da lukter de død og fordervelse - bokstavlig talt. Ille! Her en dag rullet Larry seg i kubæsj - og trodde helt naturlig at han fikk lov å gå videre sammen med oss - den sorte pelsen hans var brun av møkk. OMG! Det luktet fjøs og bæsj og grusomt. Larry måtte gå slukøret langt bak oss mens vi brakk oss av lukt og latter.

Det bugner av frukt her, store plantasjer av bananpalmer og papayatrær. Jeg har kommet hjem med vogna full av digre saftige mangoer og starfruit. Store avokadoer henger fra trær. Fruktfatet hos fam.Budd er alltid fylt opp av frukt fra Backroaden som blir brukt i havregryn eller som smoothie. Tror aldri jeg blir lei av det, og jeg blir heller aldri lei av skjønnheten på denne øya. Både backroaden og lagunen overrasker meg daglig - som om jeg ser det for første gang hver dag.

Jeg hadde en kaffedate med ei dame jeg traff på Immigration for ei uke siden. Hun med det store smilet. SÅ koselig! Det er vel sånn sirka den eneste samtalen jeg har hatt med noen på min egen alder den siste måneden. Håper på flere av dem.

Ellers så består altså dagene av trilleturer, leke og kose med Ruby, vaske opp, vaske klær, feie gulv, koke opp vann, spise frukt, scootertur, sove litt i lagunen, avkjøling i sjøen - og sånn..

"Ut på byen" er ei fremmed setning for meg. Det var det forsåvidt i Norge også, men da valgte jeg det bort; ville heller skravle og drikke vin med venner hjemme, mens her velger jeg å vaske opp heller enn å gå ut med de unge damene ut. Hvem er jeg? Og hva har jeg gjort av Heidi? Haha, jeg har blitt ei hjemmeværende bestemor som legger seg tidlig slik at neste dag skal komme fortere. Det er også en grunn til å få et egen sted; bli kjent med folk som har levd lenge. Men når det er sagt så er tiden alene med min Linn gull verdt. Når vi tar en scootertur rundt øya og ler av grisene som plutselig er i veien eller av hønene som velger å krysse backroaden akkurat i det vi er to meter unna. Når vi jogger sammen, strekker ut i yogastillinger utenfor huset deres, handler eller bare prater. Jeg elsker henne og er så stolt av henne. Jeg er også veldig glad i Dan som er så glad i Linn. Og jeg savner Mads Emil.

Brudebildene fra fotografen er kommet. Så fine! Rett inn i stemningen fra The Perfect Wedding - og nye tårer..

Ps.1. Hadde ikke nett til å få publisert dette da jeg skrev det. Nå, to dager senere, har jeg forandret billetten til Tahiti istedenfor NZ.

Ps.2. Stine reiser videre i morgen så i kveld skal hun gjøre siste ting på "things to do in Raro"-lista; kino. Jeg har takket ja til å være med ungdommen, så hvis jeg spanderer en siste drink på henne etter filmen blir det kind of a night out 😊

Tyveatten - bring it on!

...og der reiste Mads Emil fra det åttekantet huset som ligger inn mot backroaden fra Kia Orana Store. Jeg savner ham allerede. Den timen som har gått siden han dro har, for min del, kun bestått av tårer. Jeg har trampet rundt på den store plenen, hatt hjertebank og vondt for å puste. Fordi min sønn på snart 21 år skal hjem? Min sønn som er frisk. Han som er ung og har mange venner han skal hjem til. Hvorfor gråter jeg sånn da? Savner ham i det bilen kjører, ja, før det, jeg savnet ham før han dro. Fordi han skulle dra. Det går ikke over det derre. Selv om ungene er voksne og har egne liv - jeg er mammaen deres fordeom. Alltid! Dan kom og gav meg en klem og sa at til sommeren er alle samlet igjen. Og det er sant. Jeg har valgt å bo her nå. På øya mi. På Rarotonga. Med min kjære Familie Budd. Og har hatt Mads på besøk. Så jeg burde smile, hoppe rundt og være kjempeglad. Men så kjenner jeg altså på savn akkurat nå. Det går over, jeg vet det, men tror ikke det blir mye søvn i natt.

Tilbake til ordene fra Dan. "Vi blir alle sammen igjen til sommeren". For det blir vi nemlig. The Budds har kjøpt billett til Norge! Enveisbillett. Neida, så jodda, så.. Hjerte, hjerte, dobbelthjerte. Nå vet jeg godt at jeg ikke må bli egoistisk og himmelhøy og sånn for det kommer ikke til å bli for alltid, men jaffal så lenge det tar for å spare opp penger til en ny billett - til andre siden av kloden igjen. Men. Altså. De kommer til Norge; Linn, Dan og lille Sol. Vil prøve å bo der litt, vil at vennegoll skal få være med alle "tantene" sine, og med sine oldeforeldre, og Linn med sine venninner. Noen av dem med barn som Ruby Sol kan bli venn med. De vil prøve å leve gjennom fire årstider. Jeg er overlykkelig for det valget. Det må søkes om visum for Dan slik at han kan bo og jobbe i Norge. Vet at det ikke er helt enkelt, men så lenge det er håp - og vilje, så må en tro på det beste.

Mads Emil var her i nesten tre uker. Gud, så fort det gikk! Vi bodde på Sunrise og stortrivdes der. Startet og avsluttet dagene på verandaen med bølgesus og nydelig utsikt til revet og palmer. At varmtvannstanken lakk slik at vi ble bløte når vi satt på do, at lyset ikke virket av samme grunn (vann via det elektriske), og at jeg hadde mareritt om skorpioner i Afrika pga store, digre, brune kakerlakker under senga snakker vi ikke om; det gode overveide de små detaljene der. På kveldene delte vi gjerne ei vin eller hadde et par øl mens vi pratet. Om venner, studier, mimring over Henning, og annet som came to mind. Det var fine stunder som blir til gode minner.

Gutta som Mads kjente da han bodde her har dessverre ikke vært på Raro i denne perioden, så han fikk ikke fartet rundt med dem, men hadde et par turer "på byen" med Dan, Linn og Stine. Han har også fått snorklet, stått på paddleboard og vært på det sunkne skipet utenfor Trader Jacks. Han fikk besøkt Rolf & Bjørg et par ganger. De bor nå på vestsiden av øya i et lite hus rett på stranda. Så nydelig! Da vi bodde her dengangda var Rolf litt bestefar for Mads, og det var nå skikkelig gjensynsglede fra begge sider. De pleide fore guttungen med passionfruit, så også nå. En pose full ble fortært som de er, i frokostblanding, i smoothie og i drink. Jeg glemmer at Linn har vært bartender og lager fantastiske drinker. Hun er god til mye den jenta der. Det er en fryd å oppleve henne som mamma. Hun er så rolig, så kjærlig med Ruby Sol. Ikke så rart, det er jo verdens herligste barn. Helt objektivt altså. Det er en glede for meg å treffe det lille vindunderet daglig, gå tur, lese og synge for henne. Om hun er lei av Mommo's sang om golleklompedompestomp og tusen kyss fra meg om dagen så viser hun det ikke - hun smiler og sier heeei - og jeg smelter.

Det har vært sykt varmt i det siste. Mads har kun hatt et par dager overskyet gråvær med litt regn, ellers har det vært sol, sol og sol. Og altså veldig varmt. Vanskelig å sove om nettene, og vanskelig å puste om dagene. Thank God for at øya er omringet av tilgjengelig sjø - og at det er kaldt vann i dusjen. Ligge i sanda i lagunen for å sole seg kan du glemme, altfor varmt uten skyer. Mads forklarte det slik:"du vet når du skal sjekke om rundstykkene er ferdig i ovnen. Du åpner opp, og det bare strømmer damp i ansiktet. Sånn!"

Jeg har avogtil nok nett til at jeg publiserer på Instagram, og har i den forbindelse fått kommentarer på bilder av personer med hjelm på scooter. Jeg har hele tiden elsket det faktum at en kan kjøre scooter uten hjelm her på Raro. Det gir en frihetsfølelse som er helt ubeskrivelig. Suse rundt øya med fønvind i håret og se, virkelig se, hvor vakkert det er med lagunen i masse blåfarger på den ene siden og det mektige fjellet på andre siden. Men nå er det kommet en ny lov, og den sier at "visitors" må bruke hjelm. Så sånn er det. En lov er en lov, og den må følges. Jeg skjønner det selvfølgelig, en må jo bruke hjelm i resten av verden, men her...jeg kan kjøre i tyve minutter uten å treffe mer enn tre scootere, utenom rundt Muri- og Avaruaområdet der det er mer buzy. Uansett, jeg bruker hjelm nå selv om jeg har fått førerkort som "a local" og faktisk har lov til å kjøre uten.

Nå er ferie og avspasering over, og jeg har begynt på permisjonen. Folk har kommet hit og reist herfra. Hverdagen starter nå, men en helt annen hverdag enn hjemme i Norge. Her kan jeg slenge på meg en sarong og gå ut i verden uten mascara - her kan jeg "bare være". Selv om Mads nå er på sin 50-timers hjemreise til studier og jobb, selv om jeg savner ham, så er jeg hos Linn og hennes nydelige lille familie på øya jeg elsker.

Skal bare grine littegranne til, så er jeg klar for det tyveatten vil bringe.

Jul, nyttår og Mads Emil

Så godt å ha "lillegutt" her! Min kjære Mads Emil ankom Raro natt til andre juledag etter å ha flydd verdens lengste flight i ett strekk. Fra Doha til NZ, 17 timer uten stopp, ny rute i 2017. Det hadde gått bra, han fikk byttet til seg et sete ved nødutgangen. Vinn-vinn for både Mads og han som byttet da byttemannen ikke kunne ha beveget seteryggen om han hadde sittet foran min lange sønn.

Mens Mads var på vei så feiret vi andre jul. Her feires det første juledag som de fleste steder i verden, men vi hadde bittelitt feiring kvelden før også med grøt på julaften. Første juledag var vi hos onkel Paul i det store huset hans sammen med flere andre gjester. Sola stekte fra blå himmel, folk badet i bassenget eller satt under paraply - avhengig av om vedkommende tålte den sterke sola eller ikke. Masse mat og litervis av Margaritas ble servert. Det var skikkelig koselig selv om det ikke føles som jul slik vi nordboere definerer jul.

Ruby fikk hjemmestrikket bunad fra Olla. Hun har hatt den på et par timer, men den er litt for stor. Vennegoll har tynne armer, men det betyr bare at bunaden varer lenger.

I motsetning til sin søster som har besøkt Raro jevnlig over årene så har ikke Mads Emil vært tilbake på øya på de ni årene som har gått siden vi bodde her. Dengangda så savnet han vennene sine og det meste annet i Norge, han ble oppspist (det er ikke tull engang) av mygg, stukket av veps og likte ikke varmen.

Nå er han tilbake. Tyve år, over to meter høy, og med et åpent sinn. Han fikk ikke oppleve sin søsters magiske sydhavsbryllup pga eksamen, men en tre ukers ferie er han veldig klar for nå.

Sola har skint fra skyfri himmel på dagtid, stjerner og månen vist seg på nattestid - så øya har pyntet seg for å ønske ham velkommen. Han elsker det! Så godt for mammahjertet å se at han har en herlig barnslig glede av å kjøre scooter rundt øya, oppdage steder han husker, besøke skolen han gikk på, snakke med folk han kjente, spise isen og drikke brusen han elsket, spise pomme frites på Sails, se den vakre naturen på backroaden, Black Rocks, bade i den varme sjøen på Fruits of Rarotonga og lagunen i Titikaveka, besøke huset der vi bodde, oppdage bananpalmer, spise passionfruit, gå på Markedet i stekende sol, oppleve alt gjennom nye voksne øyne.

Han tok lappen på politistasjonen. 25 spørsmål med lov til to feil - ingen problem. Han slapp den praktiske delen fordi politimannen som var der heller ville ha pause akkurat da (!!).

Ruby Sol, min rubin. Så mye glede i en så liten kropp. Så skjønn og rar og blid og morsom ei jente. Plutselig har hun også fått egen vilje. Når hun er sint så knytter hun nevene og skriker før hun drar pekefingeren frem og tilbake som ei sint frøken. Hun leker med huset hun fikk fra Norge, et slikt hun kan legge ting oppi for så å snu slik at alt havner på gulvet - og så begynne på nytt. Molly-boka fra Ida er favoritten for tiden. Det er så gøy å oppleve hvor mye som skjer med henne, med leker, bøker og dans. Som alle unger danser og knekker hun i knærne hvis hun hører musikk. Det får meg til å tenke på at min Linn pleide klappe og danse i vogna når hun hørte kirkeklokkene..

Linn og Dan er så forelsket. Det er nydelig. "My love" går igjen hele tiden når de snakker til hverandre. Det er selvsagt ikke så spesielt, og er sånn det skal være for et nygift par, men for ei mamma (og svigermor) er det nydelig å få det med seg på nært hold.

Da Mads kom så flyttet vi to inn på Sunrise i samme bungalow som for to år siden (da med Tippi, Siv og Linn). Jeg elsker det! Det er noe urørt og sjarmerende med dette stedet. Litt sånn Cast Away-aktig. Overhodet ikke som et resort. Ingen luksus, men vakkert. Mads og jeg har sittet utenfor på kveldene, delt ei øl eller to, pratet om alt og ingenting - det er så fint med alle palmene og nærheten til sjøen. Bølgesus 24/7.

En kveld så vi at det lynte langt uti horisonten.

Caryn er den samme, alltid travel, jobber døgnet rundt. Huset til Linn og Dan er rett over gata fra her, på vei inn til backroaden.

Jeg hadde en tanke om å ta opp morratrimmen som Tippi og jeg gjorde her på Raro. Først nå, etter å ha flyttet inn på Sunrise er jeg i gang. Det er den beste følelsen! Jogge og yoga på morgenkvisten. De siste dagene er joggingen erstattet med svømming. Fantastisk måte å starte dagen på. Det har også blitt en del mer bading i sjøen etter at Mads kom, og en liten halvtime nå og da liggende rett ut i sola - så nå er den vinterbleke Norgeshuden skiftet ut med en mørkere farge. Jeg føler meg noget freshere nå som mosjon og sol er en del av hverdagen.

Ellers går gjerne dagene med til en trilletur eller to med Ruby Sol. Det er bare å spør:"tur i vogna med mommo?" så er den lille sola klar. Så herlig!

Jeg satt barnevakt da ungdommen hadde en kveld på "byen", gøy for Mads å henge med andre enn meg vil jeg tro, og for Linn&Dan å ha fri.

Stine har addet Tinder på Raro, og i den forbindelse vært på et par-tre dates. Kanskje det er veien å gå? Mon tro om det finnes noen single menn innen radiusen på tre mil - som er hele Rarotonga?

Neidu, jeg er nok ikke tøff nok til det!

I dag er det nyttårsaften. I morra er det 2018 som gjelder. Meningen var å se fyrverkeriet på Muri. Det har jeg gjort to ganger før, og det var også tanken for to år siden, men da endte Tippi og jeg opp i å feire årets siste dag på buss rundt øya - to ganger, og vi var langt i drømmeland da det nye året kom. Bussturene blir dumpet i år, men vi klarer ikke fyrverkeriet. Har hatt kvelden hos Linn&Dan med god mat og drikke. Så utrolig godt det er å være sammen med både Linn og Mads - en lykke. Nå, en time før sytten går over i atten er vi sykt trette vant som vi er til å legge oss i nitiden - så det ser mørkt ut når det gjelder fyrverkeriet både for han på tyve og ho på femti.

Men tankene om et spennende og innholdsrikt nytt år drar vi med oss i drømme, fyrverkeri eller ei.

Godt nytt år!

Home for X-mas

Nå reiser folk hjem igjen. Tilbake til der de bor. Bort fra denne lille øya syd i Stillehavet. Hjem til jul. Det har vært mange tilreisende gjester som har hatt deler av desember her. Jeg håper de har hatt det bra. Familien min fikk ikke opplevd "min" side av øya, det ble mest bare Muri. Mange av planene gikk i vasken fordi andre ting skjedde, eller pga regnet som kom på irriterende tider, men håper likevel de hadde det fint, vet jo at alt rundt bryllupet var magisk også for dem, jeg er jaffal kjempeglad for at de kom - og det er Linn&Dan også. For ikke å snakke om bestegoll - hun fikk så mye kjærlighet og latter fra dem som det går an.

Muri is the buzy part of Raro, det er der de fleste resortene er. Utsikten mot Motu og den andre lille øya er vakkert, men Titikaveka og videre på vestsiden av øya mot flyplassen er enda vakrere. Som en gammel 70-talls plakat der palmene smyger seg oppover, nedover og bortover, der sjøen i lagunen er klar som glass og føttene går i myk sand utover når en vasser. Solnedgangen er også finest på den siden av øya. Men, når det er sagt, så må det også sies (festlig setning), at uten scooter eller kjøretøy så er det tungvint å bo der - spesielt når vi var så mange. Vi måtte uansett tatt turen til Muri nesten daglig for å finne folk, restauranter, butikker og minibank.

De første som dro fra Raro var delegasjon Drange. Grytidlig søndagsmorgen. Jeg erindrer i det fjerne at min mor kysset meg på kinnet og sa jeg måtte sove videre. Noe jeg tydeligvis gjorde, så jeg fikk ikke sagt "ha de" til dem, men fikk klemmer kvelden før da de sa "see you" til andre.

Det føltes tomt da de hadde reist, ikke ett eneste hyl fra nabobungalowen selv om det var både hunder og høner der.

Det bor to hunder på resortet, Chewie og Icecream (Icey). De tilhører onkel Paul. Jeg bodde sammen med Stine oppe i huset hans sammen med hundene og det føltes veldig trygt å ha dem liggende utenfor. Da jeg flyttet ned på resortet ble Stine igjen i det store huset alene sammen med Chewie og Icey- og de forelsket seg helt i henne, og følger henne overalt. Så herlig! Det er veldig mange hunder på øya. Alle går fritt. De vokter sitt territorium, og det på en ganske så høylytt og utagerende måte. Da vi spaserer for å gå på Night Marked eller et sted for å spise så er altså Chewie og Icy med (selv uten Stine) - de passer på oss, mot andre hunder. Det som skjer da er at de går foran og ved siden av oss - og ut fra enhver stikkvei eller hekk kommer det to, tre eller fire hunder som vil ha C&I bort. Som min smarte søster sa:"hvis ikke de hadde vært med for å passe på oss så hadde det ikke vært noen å passe på oss for". Skjønte dere den? Hundene vokter ikke eget territorium for oss mennesker, men for dem. Chewie og Icey. Uansett, hylene fra mine søstre når de skvetter gjør slik at andre også hyler og skvetter - så sånn er det; familien Hyleogskvette på tur.

Men altså. Folk drar. Madde og Ingvild reiste et par dager etter familien min. og tre dager etter at mine begynte på den 52-timers lange reisen (laaaang ventetid i Aucland) så dro også de fleste av dem som skulle hjem til mer varme i Australia.

I går dro Jess & John. Det var så trist. Jess var en av brudepikene. Hun og Linn traff hverandre etter at jeg ble kjent med foreldrene her på Rarotonga for ni år siden. Denne øya altså! Det var jo her Linn og Dan også møttes, og vi vet jo hvordan det gikk..

Vi var 14 stykker igjen da vi hadde good-buy middag i gårkveld. Resten reiser i kveld, så ungdommen har vært ute og snorklet sammen i dag mens mommo og vennegoll har vært på flere trilleturer. Det er så vanvittig flott på backroaden der vi går. Hovedveien er ikke lagt opp for annet enn kjøretøy. Egentlig ikke for det heller, det er så mye hull og humper i veien at det er godt gjort. Spesielt etter regnvær. Backroaden er også humpete, men møtende trafikk på våre trilleturer kan telles på ei hånd, så vi har veien, blomsterbuskene, bananpalmene, papaya- & mangotrærne samt fjellene pretty much to our selves. Det har vært varmt med nydelig blåblå himmel, det gjør ikke utsikten mindre vakker.

Jeg har flytter inn i huset igjen nå etter å ha bodd litt rundtforbi, først i Pauls hus før resortet, så tre netter på et loft - slik at det skulle passe inn at alle gjestene hadde et sted til enhver tid.

I desember har vi hatt 1-årsdagen til mitt barnebarn og bryllupet til min datter. I morgen er det julaften, og om få dager er Mads Emil på plass. Tenk det. Han har ikke vært tilbake på Raro siden han var 12 år. Jeg er så spent på hvordan det blir nå som 20-åring. Gleder meg som en unge til å hente ham på flyplassen. Og henge blomster rundt nakken hans.

Hvis jeg rekker opp..

God jul ❤

To be or not to be

Jeg har hatt et par sykt frustrende dager. Det kan skje når en treffer på ansatte på Immigration som har en dårlig dag..

Du får automatisk 31 dagers visum når du lander på Rarotonga. Du må ha en billett ut av landet. På min sto det 15.juni.18. Jeg fikk beskjed på flyplassen om at jeg måtte gå på Immigration og søke om forlengelse før turistvisumet gikk ut. Det visste jeg. Har jo gjort det før, og det er jo bare en formalitet. Tenkte jeg.

Dagen før det gikk ut troppet Stine og jeg opp, leverte pass og billett og sa muntlig hvor lenge vi ville søke for. Allerede da begynte det. Kryssforhør av meg. Fulle navn på min lille Raro-familie, hvor de jobber, hvor de bor, hvem som eier huset osv osv. Stine fikk et skjema, fylte det ut og fikk sin ekstra tid, men jeg.. Jo, hun dama så på meg med et blikk som ikke møtte øynene mine og sa at jeg kun fikk lov å være her en ekstra måned.

What? Why?

Ikke noe skikkelig svar, bare at sjefen hadde bestemt det. Det fløy tusen tanker gjennom hodet mitt mens jeg spurte om jeg kunne snakke med sjefen, eller hvordan jeg kunne klage (på et vedtak som ikke var et vedtak siden jeg ikke engang fikk lov til å fylle ut søknadsskjemaet). Hun bare; "klage? Det er vi som bestemmer" Så mye for lover og rettigheter, hæ? Jeg gav meg ikke, kunne ikke skjønne hva som dannet grunnlag for avslag, så sjefen ble hentet. Og hun var steil, sto på sitt om at jeg ikke kunne sette returdato så langt frem og bare gå utifra at det ville gå greit. Jeg fikk beskjed om å reise til Norge for å ta helsesjekk - hun gav meg et skjema på x-antall sider, en helsesjekk en astronaut verdig med all slags røntgen og prøver som måtte bestås. Jeg måtte også ordne en politiattest. Det er jo enkelt nok, kan søke på nettet - hvis nettet er oppe da.. Greia var også at dette måtte gjøres på en dag fordi turistvisumet gikk ut dagen etter. Så kom min Linn, og så begynte jeg å gråte. Tute. Grine. Herremin, jeg klarte ikke stoppe, det har vært en skikkelig tung vei for å få til denne bestemor-turen, sykt mange nedturer de siste månedene i Norge som gjorde alt ganske så vanskelig. Men. Jeg klarte det jo. Trodde jeg. Men denne "veggen" utløste alt. Linn forhandlet så godt hun kunne, hun har bodd her såpass lenge at hun vet det ikke nytter å bli sint så hun holdt seg rolig selv om det kokte i henne. Resultatet ble at jeg fikk bli frem til 20.feb HVIS jeg kunne vise til at jeg hadde en billett ut av landet da. Ferdig snakka!

Resten av dagen gikk jeg som i tåke, "alle" hadde hørt om mitt besøk på immigration, og "alle" hadde råd. Det er vel og bra, men utfordringen var at jeg bare hadde en dag på meg. Heldigvis var nettet oppe slik at jeg kunne kontakte reisebyrået mitt. Men med et halvt døgn i forskjell og det faktum at nettet ikke var godt nok til å laste opp mailen min så prøvde jeg å få tak i kontakten min der gjennom Facebook. Og jammen svarte hun ikke, hun kastet seg rundt og prøvde ordne så godt hun kunne. Tusen millioner takk for sykt god servise fra Ingeborg på Berg-Hanssen. Men, igjen; ikke lett å få slike saker til med tidsforskjell og dårlig nett. Jeg må jo f.eks bekrefte billett, og hvis ikke nettet er oppe så kan jeg ikke det. Tiden løper fra en. Det hele endte opp i at jeg ikke gjorde noe med Norges-billetten, men kjøpte enveisbillett til New Zealand til 20.feb.

Tilbake på immigration så turde de ikke behandle min søknad - de ansatte hadde jo sett scenarioet som utspilte seg dagen før og var redde for å gjøre feil. Så jeg satt og ventet og ventet. Traff på et hyggelig par der, Lisa fra Rarotonga og hennes mann fra USA. De visste hvordan gå frem, hvor viktig det var å smile, ikke hisse seg opp, ta det roooolig, ha tid til å vente. For oss som bor i land der det meste går fortfort er det en kunst, det å vente, det å bare la ting skje sent selv om en ikke skjønner hvorfor. Lisa hvisket til meg: "it's not about the rules, it's all about who you know". At sjefen for immigration og jeg aldri blir bestevenner er iallefall sikkert, men veldig kjipt at dette er status. Vi har googlet og spurt folk, og tilogmed en av de som jobber der sier at det som skal til for utvidet visum er følgende: ha med pass og returbillett og NZD 130 - og søk om utvidelse av visum for maks seks måneder. Thats it! Helse & politiattest er for dem som skal søke arbeidstillatelse. Noe jeg poengtere gang på gang; jeg skal ikke jobbe, jeg er her fordi mitt første og eneste barnebarn bor her. Jeg kan ikke reise hjem for å ta en gedigen helsesjekk, fordi Norge er på andre siden av kloden, det er for langt og dyrt.

Vi har kommet frem til at sjefen trodde hun "tok" en som jobbet ulovlig, og ville statuere et eksempel - og da hun skjønte at hun tok feil ville hun ikke "miste ansikt" - og dermed heller bruke sin makt ved å fortsatt insistere på at hvis du kommer fra Norge så er det egne regler..

Vel, enden på visa, nei enden på første vers, er altså at etter å ha kjøpt enveis billett til NZ (til flere tusen, måtte ta det de hadde siden billetten måtte kjøpes den dagen) så fikk jeg visumstempel i passet frem til 20.feb, så nå har jeg to måneder på meg til å finne ut hva jeg gjør videre.

Hadde jeg bare kjent noen i NZ..

Magisk!

Nå er de gift.

Hvis jeg synes det var vanskelig å beskrive det nydelige utdrikkingslaget - hvordan skal jeg da klare beskrive The perfect wedding?

Linn og jeg hadde frokost sammen. Hun var så rolig og fin. Om hun hadde nerver så skjulte hun dem godt. Pratet om at hun aldri hadde drømt om å ha et stort bryllup, men var likevel så glad for at så mange kom fra Norge og Australia for å ta del i begivenheten.

Formiddagen var litt småkaotisk. Bridesmades og forlover skulle stryke skjørtene sine. En knapp måtte sys på en topp. To av skjørtene hadde fått rustflekker av kleshengeren (ja, vi er på Raro) og opptil flere hadde tilbehør her og der og overalt, og behov for å låne dusjen hos oss. Det vrimlet i bungalowene våres. Nancy og Karen strøk, sydde og gjorde det de kunne for at alt skulle bli klart slik at jentene skulle rekke det. Jeg? Vel, jeg vrimlet rundt litt og ordnet med kort og gaver og sånn. Karen strøk min kjole mens jeg skrev tale. Jeg skrev den med store bokstaver over seks sider slik at jeg ikke skulle behøve å ta på lesebrillene. Forfengelighet lenge leve..

Det kom et skikkelig regnskur som heldigvis gikk fort over.

Jentene møttes i suiten til Linn et par timer før for å stelle seg, sminke seg og kle seg sammen. Madde var fremdeles syk, og brukte formiddagen på å sove. Stakkars jente. Tidligere på dagen skulle hun bruke boblebadet hos oss, og endte opp i å bade i maur. Det var nemlig ei maurtue i slusene. Og i siste minutt, da vi alle sto klare til å gå "down the aisle" klarte hun å klippe hull i toppen sin.. Heldigvis hadde Annette en ekstra. De har ikke helt samme puppestørrelse, men i et sydhavsbryllup så er det helt greit med mye hud - og dermed ble forloveren så fin atte.

Det var pyntet nydelig på stranda. Gjestene satt der og ventet med hver sin kokosnøtt eller punsj eller ingenting. Dan og hans brudesvenner stående foran.

Det hele var magisk. Jeg fikk jo ikke sett da brudepikene kom en og en nedover stranda, rundet palmene og gikk barfot med perler på føttene bortover blomsterbladene som var lagt ut mellom stolpene som var satt opp, men jeg kan forestille meg hvor vakkert det må ha vært. Aller først Lille Ruby Sol, i hvit kjole og blomsterkrans på hodet, sammen med Pearl (søster til Dan). Da alle brudepikene hadde funnet sin ståplass foran gjestene kom bruden. Verdens nydeligste brud. Verdens nydeligste Linn Jeanett. Hvit brudekjole med spagettistropper, naturlig vakker på hår og sminke, og med hvit blomsterkrans på hodet. Hun valgte bort brudebukett, synes det var nok med blomster i håret. Og på hennes høyre side; meg. Brudens mor. Bruden er IT. Bruden er alt. Så dermed la sikkert ingen merke til at jeg hadde tjuvstartet gråtingen slik at noe av mascaren jeg hadde tatt på for anledningen hadde flyttet seg til under øynene.

Selve vielsen var helt nydelig. De så på hverandre med tårer i øynene og store smil. Jeg så på mine søstre som også hadde tårer i øynene og store smil. Jeg er så takknemlig og glad for at de var tilstede. Det ER veldig romantisk, vakkert og spesielt å være i et bryllup på stranda, i så nydelige omgivelser.

Det unge brudeparet leste sine selvskrevne løfter, vitner signerte (mamma var vitne for Linn) og det ble skålt i champagne.

Så var det fotoshoot på stranda - foran palmeøya i Muri lagunen. Det var fotoshoot med brudeparet hver for seg med familie, det var med brudepiker- og svenner, det var med foreldre, det var fire generasjoner (mamma, meg, Linn og Ruby) og det var av allemannalle - før brudefølget reiste opp til backroaden der Linn og Dan bor for å ta flere offisielle foto.

Ingen har bilder fra stranda under vielsen. Det var "forbudt", der var Linn streng. Hun ønsket at gjestene skulle være i nuet og oppleve det sammen med dem, ikke gjennom mobilen.

Mens brudefølget ble fotografert spaserte resten de få meterne på stranda bort til "brygga" der det skulle mingles. Der var det også pyntet, og det ble servert nydelig drikke og fantastiske småretter. Magisk igjen.

Da brudefølget kom tilbake så var himmelen helt...magisk. Naturen hadde kreert et nydelig motiv som bakteppe for brudeparet, og nå kunne endelig gjestene ta frem mobilen og forevige slik at det kan deles med familie og venner hjemme. Ei gang - når internett er oppe.

Tid for middag. Gjestene på plass først før resten ble annonsert på vei til langbordet for brudefølget. Først forloverparet, så brudepiker- og svenner i par før Mr.and Mrs. Budd kom og satt seg i midten slik at alle kunne skue det lykkelige nygifte paret.

Tre sekunder etter var det dags for min tale - og det gikk greit uten tårer, skjelving eller lesebriller. Som avslutning på talen min sang Annette "I have a dream" - og det var selvsagt helt magisk. Hun har så nydelig stemme den jenta. Forhistorien her er at vi måtte få tak i en gitar. Fikk låne av Tuhe, hentet den på Night Market og gjemte den slik at Linn ikke skulle vite det. Gitaren viste seg å være rustet slik at den ikke kunne stemmes. På bryllupsdagen fikk vi tak i en annen, denne gang en el-gitar. Så var det styr med å få tak i mikrofon. Det måtte vi gi opp. Men modige Annette fremførte likevel, uten å ha fått tid til å øve. Stemmen hennes klarte lett å overdøve el-gitaren, og det var uansett så stille så stille i rommet (som ikke var et rom siden det var utendørs). Hun sang en låt senere også. Nydelig.

Dan holdt en flott tale for sin nybakte brud. Jeg smiler når jeg tenker på den.

Mange venner og familie i Norge hadde sent meg videohilsener som ble vist på "storskjerm". Så gøy det var! John har hjulpet meg kveldene før bryllupet med å sette på engelsk tekst slik at alle kunne følge med. Tusen takk til han og Stine for den hjelpen, mac'en min er fremdeles for ny til at jeg kunne finne ut av det alene. Videohilsnene fremkalte masse latter - og jeg er nå sikker på at den australske siden skjønner hvor mange det er hjemme i Norge som savner Linn og som har lyst til å treffe dem igjen snart.

Ruby Sol overnatta hos oss, hos mommo og olla, slik at brudeparet kunne få bryllupsnatten alene.

En MAGISK dag i paradis.

Utdrikkingslag i paradis

Det ble en strålende dag, utdrikkingslaget til min Linn, så det kommer til å hagle med superlativer når jeg nå skal prøve å gjenoppleve det med ord.

Mye kan sies om Island Time og dårlig kommunikasjon uten den moderne mobil og internett, men det gidder jeg ikke nevne for resultatet ble helt perfekt.

Jentene samlet seg til brunsj på Nautilus. Jeg ble rød i øynene allerede da Madde kom sammen med Linn som var pyntet i sarong med en blomst bak øret. Øynene ble enda rødere da Linn tok presentasjonsrunden, spesielt da hun kom til sin kusine Annette. Sjampanje ble servert as a complimentary fra resortet.

Så bar det bortover Muri lagoon til stedet som var utvalgt for dagen. Palmer og store blomsterbusker var kulisser. Pledd og saronger var lagt utover sammen med store palmeblader og blomster - og det ble fylt opp med glade jenter, masse bobler, snacks og frukt. Sola skinte så lagunen hadde badekartemperatur mens alle flaskene lå i isbiter om vi trengte avkjøle innsiden.

Ei lokal dame kom for å lære gjengen hula, island dance. Alle var kledd i sarong, og med bittelitt bobler innabords -blir det bittelitt lettere å svinge på hoftene.

Da vi alle hadde lært knepene som skal til for å bli en god danser var det tid for å lære hvordan knytte nydelige tropiske blomster til "head aye" (krone). Det var et syn for guder. Blomster i nydelige farger lå først samlet før de ble til de flotteste kunstverk på hodene til disse vakre unge jentene. Også de som har levd litt lengre så ut som sydhavsprinsesser alle som en.

Det er vanskelig å forklare, selv med superlativer, hvor nydelig det var, hvor perfekt denne dagen ble. Synet av jentene sittende i sjøen, pratende og smilende, med blomster på hodet; helt perfekt!

Vi hadde fått i oppdrag å skrive noe om Linn, en historie eller ord som beskriver henne, så skulle hun finne ut hvem hvert brev var fra. Det klarte hun (nesten) med glans.

Takk Madde, for en vidunderlig dag; du er god!

Regnet har tatt pause nå, og det har dermed blitt fritt frem for både sol, varme, solkrem og strandliv igjen. Det har dermed blitt noen timer i sola for familien min. Fine og brune har de blitt.

Det har dessverre også vært litt sykdom, både brud, brudgom og forlover har ikke vært helt i form. Madde har ligget et par dager stakkars. Håper alle er tilbake til sitt friske jeg når det virkelig gjelder.

I morra er den store dagen, dagen da min Linn skal giftes bort. Jeg gleder meg, men det kommer til å bli litt skummelt også. Jeg skal ha den tradisjonelle papparollen; følge henne til "alters" og holde "gi bort" talen.

Kjolen min er krøllete, jeg vet ikke hvordan jeg skal ha håret, og talen er ikke skrevet - så jeg er meg selv lik.

Jeg kommer til å grine, men i morra skal jeg likevel ha på mascara.

Høner, regn og aircondition

Våkner til den fjerde dag med regn og kjenner at det er litt kjipt. Jeg bryr meg ikke om jeg blir blaut, men det er gjester her som har lyst til å oppleve øya, og det er ingen tvil om at det er triveligere i oppholdsvær. Helst i sol, det er da alle blåfargene viser seg i sjø og på himmel. Det er da blomster, palmer og resten av den frodige naturen viser seg fra sin beste side. Det er da du ser toppene på regnskogen. Det er da alle blir fregnete, varme og lukter av solkrem. Det er da vi kan sitte i lagunen og bare nyte. Det aller aller meste er best i sol, men er det noe jeg overhodet ikke kan styre så er det akkurat været. Så. Da. Dermed blir det utallige timer under tak på verandaen. Heldigvis med nydelig hage å hvile øynene på.

Det blir diskusjoner om viktige ting. Som aircondition. Mammas soverom er av og på. Mest av. Sånn at stua og mitt soverom er på. Kaldt. Ingen av oss liker aircondition, men når alternativet er at soverommet til mamma blir skikkelig lummert og "blaut" da går vi for litt luft via maskin. Som ikke virker. Nancy lurte på hvor mange ganger ordet "aircondition" har blitt nevnt. Mer enn mye foråsidetsånn.

Mens regnet pøser så leser vi, skravler og...kjeder oss. Sånn er det bare. Vi kan tåle en dag eller to i "vi er på hyttetur, det er kjipt vær så vi koser oss med goodis og bøker"-modus. Men så blir man lei.

Nancy fikk leid seg bil, så da er det jaffal anledning for dem til å flytte på seg. Så det gjorde de. Tok seg en tur rundt øya. Litt på backroaden. Det er heller ikke optimalt når regnet pøser, får ikke sett det skikkelig.

Men akkurat det må det uansett en scooter til. Den følelsen av å kjøre sent sent og senere enn sent, fønvind i håret, laid back, og nyte både sjø og fjell er ubeskrivelig. Men, igjen, ikke den samme følelsen i troperegnet.

De treffer på en del hunder på veien. Det er hunder overalt, så det har blitt en del hyl og skrik fra mine søstre i den forbindelse når hundene plutselig sneier dem. Nancy satt tidligere klar på verandaen med feiekost til å "skremme bort" hunder og høner. Omg, de hønene! De er også overalt, hønene, og stakkars Karen hadde det værste måltidet ever i byen da hun følte hun hadde dem på maten. Jeg forstår det med hønene, men jeg synes kyllingene er skjønne. Og hanene flotte. Det ble en stor begivenhet her en dag da Nancy, ja min søster Nancy, matet en liten familie. Trodde ikke jeg skulle oppleve det. Må sies at maten hun gav var gått ut på dato - og familien besto av fem bittesmå kyllinger og deres hønemor, men likevel; imponerende! Btw; vi satt og så en hane hoppe på ei høne. To og ett halvt sekund senere spankulerte hanen videre mens han bruste litt med fjæra. Seriøst? Blir det kyllinger av slikt? Over før du får blunket lissom? Da er det ikke rart det er mye kyllinger/ høner på øya om det er alt som skal til. Ikke mye kjærlighet å spore der.

Jess & John har flyttet opp i huset til Linn. Stine har også flyttet inn der igjen nå. Linn, Dan og Ruby har flyttet inn i en suite på Nautilus (jeg har skrevet om det før; 13 tusen kroner natta) - bryllupsgave fra onkel Paul. En fantastisk liten bungalow med sykt stort fint bad, digg seng og eget uteområde med basseng og hva man ellers behager som nestengift - og nygifte (ikke mye en egentlig trenger da vil jeg tro).

Jeg går fullstendig i surr når det gjelder navnene fra alle som har kommet fra Australia, det er en diger gjeng. Det må være så sykt spesielt at alle disse menneskene kommer hit til paradiset (det ER et paradis når det ikke regner) for å feire dem. En go'følelse vil jeg tro.

Ruby Sol er fremdeles midtpunktet i denne verdenen. Vi er en gal Drangegjeng som gir den lille prinsessen oppmerksomhetdelux. Vi ler og synger med henne. Vi går og går og går ved hennes side - hun elsker å gå. Og vi ler. Næmmen Herremingud som vi ler av henne! Det har hun skjønt så hun viser alle sine triks om og om igjen (slengkyss, give me five, cutie face, klappe kake etc). I det siste har hun hermet etter oss, og lager det rareste fjeset - og vi hyler av latter. Hver gang.

Le er det beste som finnes - medisin for det meste. Annette gjorde en liten festlig greie her en kveld, og da lo mamma sånn som bare hun kan le. Det er bare noe av det herligste i verden når mamma ler. Med åpen munn, men nesten ikke lyd. Det er helt ubeskrivelig, og gjør til at alle rundt ler så det gjør vondt i kjeven og magen. Men gjør godt i hjertet. Mamma er en egen generasjon her, oldemor som hun er, men hun har blitt spurt om det er hun som er bestemora (altså meg..) og fått mange komplimenter. Maria trodde mamma var seksti. Vet ikke helt hva slags mattematikk de lærer i NZ, hun vet godt at jeg fylte femti i fjor.. Mamma sitter lett bakpå scooteren min, er lett å ha med å gjøre og har lekt/passa på lille Sol i flere timer.

Solstråla har overnattet to netter hos oss. Hun har blitt litt forkjølet. Sikkert pga den tidligere omtalte aircondition.

Lørdager er det marked i byen. Da jeg bodde her sist reiste vi på markedet hver lørdag. Et høydepunkt. Denne gang var det sølete etter regnet og ikke det helt store. Jeg traff Dixie der. Hun er forfatter og het Maria da jeg ble kjent med henne på Raro for ni år siden. Hun heiv seg bak på scooteren min og vi kjørte til Titikaveka. Der satt vi noen timer i nydelige omgivelser og skravlet, lo og spiste ost&kjeks som ble skylt ned med litt vin. Sykt gøy - og deilig.

Madde er Linns forlover, og har ansvar for utdrikkingslaget. Det er ikke en lett oppgave her. Ikke kjenner hun alle folkene som skal være med eller dem hun skal avtale aktiviteter med - eller kjøpe mat og drikke fra. Det er vanskelig å forestille seg hvordan organisere uten internett eller telefon, ting blir noe verre - og så er det "Island Time" i tillegg. Men hun gjør en strålende jobb - og det blir sikkert topp.

Ingvild har kommet - så nå er alle fra Norge på plass. Noe av det første hun gjorde var å kjøre scooter rundt øya med Madde, stoppe og bade, stoppe og kjøpe is. Thats the spirit.

Nå har jeg kjøpt litt internett. Hurra! Har noen greier jeg må få ordnet før bryllupet. Skal få publisert dette, men må først få med at i dag, mandag 11.desember kom sola frem. I ettermiddag velogmerke. Den (sola) tittet først frem på morgenen i følge morrafuglen Nancy, så vi kjørte til Fruits for å sole oss. På med solkrem og rett ut på sanda - og vips, der regnet det igjen. Karen og jeg trosset alt det våte og gikk et par timer i øspøset. Vi gikk fra den ene lagunen til den neste, var innom Noni-fabrikken, vi gikk i bikinioverdel langs den gjørmete veien, og vi gikk innom Junior der vi fikk oss et par kokosnøtter til å slukke tørsten med. Vi var så bløude at vi sikkert kunne dannet en liten sjø om noen hadde vridd oss. Karen mener at dongryshortsen hennes ikke kommer til å bli tørr før hun er hjemme i Norge.

Men så. Så kom sola, og da ble det liv i gjestene til Linn. Vi løp nærmest om kapp for å legge oss i Muri-lagunen. Camomille tok med Proseco slik at vi kunne nyte både innvendig og utvendig. Glede! Så utrolig digg. Det ble latter, smil, bading. Noen sto i bro av pur lykke. På med solkrem (den forrige runden hadde regnet skylt bort), av med regntøy (!) og frem med kokosnøtter til kastekonkurranse.

Det er sånn vi vil ha det her på paradisøya mi. Akkurat sånn. Camomille fikk den siste fregna, den som skulle til for at ansiktet hennes ble helt brunt.

Hun og Annette snorklet i solnedgang og alt er pr nå fryd og gammen.

Kvelden ble avsluttet med en nydelig stjernehimmel som lyste opp mørket.

Delegasjon Drange er på plass.

Da var de på plass på øya mi; mamma, Nancy, Karen, Annette og Camomille. Som jeg har gledet meg til å vise dem rundt.

Madde ankom Raro dagen før med sol og varme som heldigvis også var på plass da familien kom. Ikke var de trette etter reisen heller, det hele hadde visst gått forbausende greit. Annette fikk ikke bagasjen sin, men det er vel slik det skal være. Ikke første gang det nei..

Jeg har flyttet sammen med dem på Muri Beach Resort, og er nå offisielt på to ukers ferie. Vi ble plassert ved bassenget, med sjøutsikt. Nydelig. Mamma og meg i en alene mens resten deler den andre bungalowen.

Jeg har grugledet meg til at søstrene mine skulle møte alle hønene, hanene, gekkoene og hundene, men også det har gått forbausende greit. Det har kommet et par hyl fra de begge, men ikke de store greiene enn så lenge. Karen hadde en liten seanse der hun bare; "æ vil ikke være her, æ vil hjem" da ei stakkars lita høne så ut til å komme hennes vei da vi skulle spise lunsj. Hun fikk også et festlig uttrykk i ansiktet da hun skjønte at den orange tingen ute ved veien var nærbutikken..

Den første grisen de møtte på ble omhyggelig fotografert.

De hadde ikke sett Linn Jeanett på halvannet år, så det ble et hjertelig gjensyn, men det største var jo å treffe Ruby Sol. Det skal ikke skorte på barnevakt mens de er her foråsidetsånn. Lille solstråla fikk massevis av gaver, det var klær, leker og bøker - og alle elsket mitt lille bestegoll med det lure smilet. Tillitsfull og glad i oppmerksomhet så gikk hun fra den ene til den andre.

Gikk ja. Hun har gått en måned barfot - slik ei øyprinsesse skal, men nå fikk hun ordentlige sko til bursdagen. Takk til Astrid som gikk på lager i skobutikken og fant barnesandaler som kunne ta den lange reisen fra Vennesla til syd i Stillehavet.

Mamma elsker passionfruit. Madde elsker pawpaw. Nancy ville så gjerne ha kokosnøtt - så the two of us labba på stranda til et sted vi kunne kjøpe drink i kokosnøtt - og Nancy fikk dermed nytt profilbilde på Facebook.

For meg er det så spesielt at det stadig kommer nye folk. Jess and John, fra UK, spanderte vin på hele gjengen. Akkurat som det skal være. Ikke at de spanderer, men at hele gjengen sitter med nydelig utsikt mot palmeøya i lagunen og drikker vin i sola. Sammen. Her.

Disse to første dagene deres har vi bare vært i Muri, spist her og drukket her - så i dag tror jeg de er klare for å leie bil for å utforske resten av øya. Eller ikke. Det er noe med å nyte varmen og finværet, jobbe litt med brunfargen. Alt annet kan gjøres når regnet tar over ei gang. Nå er vi alle enige om at de lyse skyene er veeeldig bra, kun sol uten skydekke er altfor varmt. Camomille mangler bare åtte fregner så er hun brun.

Prøver å overtale dem til å leie scooter slik at de får med seg Raro-følelsen, men der snakker jeg for døve ører. Like greit egentlig - de har jo med sykkelhjelm i kofferten..

Mor til Dan er kommet, og i kveld kommer søsteren og kjæresten hennes. Det er som om vi er med i en film. Her er vi midt ute i det store Stillehavet. Henter folk på flyplassen annenhverdag. Folk fra hver side av verden kommer for å være en del av Sydhavsbryllupet til min datter og hennes soulmate. Litt uvirkelig.

Har ikke vært på nett siden lørdag - skal prøve å få det til i dag.

Tenker på min kjære Mads Emil som har hatt nok en eksamen i dag. Savner ham - kunne ønske jeg skulle hente ham på flyplassen i dag.

Kia Orana

Ei drøy uke er gått. Ikke lang tid for å skryte på seg bestemorrollen, men likevel. Det er bare noen dager siden jeg traff Ruby Sol, men det føles som om jeg alltid har kjent henne. Nå klapper hun kake som bare det. Jeg synger falskt og med gal tekst, men hun klapper kake søte fordeom.

Vi har gått mange turer allerede Ruby Sol og jeg. Hun elsker å sitte i vogna selv om hun kan gå helt selv. Så nysgjerrig at det er godt gjort, klamrer seg fast i sittestilling selv når hun er så trøtt at hun egentlig sover. Et bittelite forsiktig dytt fra mommo og hun ligger søtt i drømmeland. Min lille engel. Så snill! Smiler og ler og tøyser. Foreldrene mener nok at hun heller kunne porsjonere det ut over døgnet for hun våkner dem opp et par tre ganger i løpet av natta. Jeg hører ingenting, sover som en stein veggivegg. Besvimt. Snorker. Stine trodde det var Dan. Altså jeg snorker som en mann. Har hørt det før, jeg snorker hvis jeg har drukket alkohol. Og det gjorde vi alle her en kveld. Onkel Paul (fremdeles den samme rike onkelen ja..) spanderte middag med drikke på Nautilus resort. Jeg spiste fantastisk fisk. Og hadde et par drinker. Slik at jeg snorket.

Paul er eieren av det flotte resortet der Linn og Dan skal gifte seg. Et slikt luksus spa resort som koster to tusen new zealand dollar pr.natt. Ville greier, og noe jeg aldri kommer til og oppleve. Det står ikke på ønskelisten heller. Jeg passer ikke inn blant dem som passer inn der.

Dan er gartner på resortet og det er sykt fine hager mellom de små bungalowene. I dag fikk vi bruke verandaen til en av dem. Nydelig. Kun palmer mellom veranda og lagunen - og et lite basseng tilhørende bungalowen som seg hør og bør.

Min mor, mine søstre og et par nieser kommer om ei snau uke. De skal bo på Muri Beach Resort. Samme eier der, men ikke samme standard. Hvem betaler kr.13.000,- pr natt om de ikke svømmer i penger lissom?

Denne uken har været vært litt av og på. De første dagene var det veldig varmt, de neste regnet det, så var det litt kjølig og overskyet. I dag varmt og sol på dagtid. Ikke mange timene på stranda altså.. Akkurat det har lite å si for meg som skal bo her i syv måneder, men for alle gjester som kommer; vi krysser alt for at dere får sol og varme - og krysser enda mer for at selve bryllupsdagen kommer og går uten regn.

Dan viste bildet av ringen. Jeg grein litt da jeg så inngraveringen. Tårene har rent mye i det siste.

Jeg pleide ikke ta så lett til tårene. Ikke før i tiden. Men nå. Nå skal det så lite til før tårene kommer. Ikke sånn at jeg hylgriner eller noe, men jeg blir sentimental for ingenting nå på mine gamle dager. Da Linn flyttet med Dan til Australia så rant tårene, da Mads Emil flyttet til Oslo for å studere rant tårene, og da Balboa flyttet med Pål og Brage til Bragdøya rant tårene. Alt det er forståelig, mine kjæreste flytter fra meg, jeg savner dem. Men nå. Nå renner tårene når jeg tenker på Mads så langt borte. Når jeg vet han skal ha eksamen. Når han tror det gikk greit. Nå renner tårene når jeg ser hvor lykkelig Linn er med sin Dan. Tårene renner når de kysser, når Dan forteller hvor vakker hun er og hvor høyt han elsker henne. De renner når Ruby Sol smiler til meg, og de renner i strie strømmer når hun sovner på brystet mitt til min sang - og jeg er tonedøv. Tårene renner når Linn viser meg brudekjolen, og når Stine prøver brudepiketøyet. Jeg får tårer i øynene når jeg ser hvor glad Ruby Sol blir hver gang hun ser et dyr, hver gang hun danser etter musikk og hver gang hun tøyser og gjør seg til.

Hvordan i alle dager jeg skal komme meg gjennom bryllupsdagen er meg en gåte.

Det blir sikkert litt sånn: "Der er ho, brudens mor, ho derre flæben.."

Leila er ei geit. Linn fikk Leila da hun var en søt liten geitekilling. Leila oppfører seg ikke som ei geit. Ho hopper på ryggen til Dan, ho sitter på stol sammen med oss, ho står på scooteren min, ho er med på tur. Linn tror at hun tenker: "Åffår spiser ikke min bror Larry (hund) blader slik som meg?". Leila er veldig søt, men foreldrene er blitt noget lei av henne. Når hun breker om natta så Ruby våkner. Når hun renser hornene for gress i myggnettingen slik at den ryker. De tenkte at hun skulle bli en god gressklipper, men hun spiser de fine blomstene istedenfor. Og hun bæsjer masse små kuler på verandaen. Haha, det er festlig å feie bort før en tar ned klesvasken. Akkurat som alle maurene som må feies bort fra gulvet - og skylles bort fra kopper og kar før vi tar oppvasken. Stine feier senga hver kveld før hun legger seg.

Jeg er fremdeles ikke helt god i kroppen etter fallet på isen. Fem dager etter det skjedde forflyttet vondten seg til de øvre ribbena på høyre side. Vondt å le, hoste og puste. Har måttet "hjelpe" til for å puste hardt, holde oppe høyre pupp på en måte. Planen om å jogge i lagunen om morgenen er utsatt til ubestemt tid.

Nå skal vi opp til onkel Pauls house - der er det Internett.

#denfølelsen

* når bestegoll, Ruby Sol, smiler og rekker armene mot meg..

* når samme Ruby ser på Happy Feet og danser til musikken..

* når venninna til Linn endelig ankommer Raro etter 40 timers forsinkelser..

* når du har et stopp på kveldsturen og er omringet av hund, geit og griser..

* når du ser sykt mange forskjellige type palmer og ikke blir lei..

* når du tar en avstikker for å bade, og verdens nydeligste lagune viser seg..

* Når arma og foten er god etter fallet på isen - og smerten har forflyttet seg til ribbena og skuldra..

* når jeg betaler 20 New Zealand dollar og får et Cook Islands driver license..

* når en venn fra sist du bodde på øya kommer med en stor bunt bananer, kokosnøtter (Nu) og nonijuice..

* når uncel Paul inviterer alle til dinner&drinks og det er rett på stranda..

* når samme mann inviterer til frokost og det ender opp med en times massasje til alle jentene..

* når jeg triller Ruby Sol til det huset jeg skulle leid, og blir invitert på kaffe av eieren med stort smil og blomsterkrans på hodet.

* når jeg besøker Sunrise og får beskjed om at jeg kan bruke bassenget akkurat når jeg vil..

* når vi går tur og møter tyve babygriser i løpet av en halvtime..

* når Stine og jeg labber ned til Muri og sovner en time på stranda..

* når Stine ikke får sitte i fred fordi geita Leila vil sitte på stolen ved siden..

* når det er så varmt og lummert - og troperegnet forandrer temperaturen..

* når vi sitter i hagen til Linn&Dan og drikker vin, spiser kjeks og har den flotteste utsikten mot fjellene..

* når en føler at en er i Jurrasic Park..

* når en går helt til kvelden og ikke har spist annet enn frukt..

* når en legger seg i nitiden hver kveld..

Cats and Dogs and Goats and Babys and Mommo.

Hanene våknet meg opp på min første dag på Rarotonga akkurat som det skal være. Nå sitter jeg med Mjaumjau (katt) på fanget og Larry (hund) ved min side mens geita Leila står litt bortenfor i tau som ikke er langt nok. Glemt er den lange reisa (som gikk veldig bra på mellomlandingene siden jeg hadde personlige assistenter som kjørte meg rundt i rullestol og ordnet alt for meg. Snakk om hell i uhell at jeg datt på isen i kalde Norge dagen før jeg skulle dra. I LA fikk jeg skikkelig service mens i England ble jeg kjørt rundt av en Inder som snakket engelsk slik indere gjør, og som kjørte så fort at det var fare for at foten ble verre i de krappe svingene.) Glemt er også måneder med rydding og kaos og jobbing og økonomi som ikke henger sammen med drømmene mine samt oppturer og nedturer - for nå er jeg her. Hos min nydelige datter, hennes flotte "husband to be" og verdens skjønneste Ruby Sol ❤ Tårene rant da jeg møtte henne. Hun er mitt barnebarn. Min datterdatter. Min kjære bestegoll, bestesol, vennegoll. Hun stabber rundt, har smilt og ledd til mommo, hun lar meg holde henne, kysse henne, tyne henne, kille henne og synge for henne. Ruby har det nydeligste smilet. Smelter mitt hjerte. Vanskelig å beskrive følelsen, men hun er min. Kan vi ikke bare si det sånn? Tar du bort alve-ørene og nesa så er hun veldig lik min Linn, samme når hun ler og gjesper, men når hun smiler det sjarmerende smilet sitt så er hun datter av Dan.

Oh, well, om noen følger brevene mine via det moderne internettet så er det fare for at hun vil bli nevnt noen ganger. Ruby Sol.

Paul, onkel til Dan, er en veldig generøs og grei fyr som spanderte frokost da jeg kom - og the best drink ever da kvelden meldte sin ankomst. Han bor i et flott hus litt oppi "Løvenes Konge"-jungelen med nydelig utsikt og basseng. Der fikk jeg se hvordan vennegoll elsket å plaske i vannet.

Den lille familien min bor i et sjarmerende åttekantet hus omringet av palmer. Vaskemaskinen står ute, maur må feies bort fra gulvet i hopetall om de har funnet ei lita brødsmule, smattelyder fra gekkoer, palmer hvor du enn ser, sydhavsfrukt som papaya, ananas og kokosjuicr er allerede fordøyd - før restene hives ut som mat til høner og griser. Dan lager smoothie av selvplukket bananer, pasjonsfrukt og kokosnøttjuice. All local. Varmt på dagen, troperegn på natta. Jodda, jeg er på plass ❤

Ps. Går ikke å kjøpe internett på øya for tiden etter en brann i "opplegget" så vet ikke når jeg får publisert.

Ny blogg!

Velkommen til blogg.no! :)

Dette er det aller første innlegget i din nye blogg. Her vil du finne nyttig informasjon, enten du er ny som blogger eller har blogget før.

Trenger du litt starthjelp finner du våre hjelpesider her: http://faq.blogg.no/, og vår engasjerte supportavdeling er tilgjengelig (nesten) 24/7.

Bloggen
Ønsker du å gjøre den nye bloggen din litt mer personlig anbefaler vi at du fyller ut profilinfo, og velger et design som passer til deg. Vil du bare komme i gang med bloggingen kan du starte et nytt innlegg.

Hashtags
Blogg.no bruker hashtags for å samle innlegg som handler om samme tema. Hashtags gjør det lettere å finne innlegg om akkurat det temaet du søker. Du kan lese mer om hashtags her: http://hashtags.blogg.no/

Andre nyttige sider
Infobloggen: http://info.blogg.no/
Vårt regelverk: http://faq.blogg.no/infosider/retningslinjer.html
Vilkår for bruk (ToS) og integritetspolicy: http://faq.blogg.no/?side=omoss

Nå som du har lest dette innlegget kan du redigere det eller slette det. Vær dog oppmerksom på at det alltid må være minst ett innlegg i bloggen for at den skal fungere - det er for eksempel ikke mulig å redigere designet uten at det finnes innlegg i bloggen.

Når du skal logge inn neste gang kan du gjøre det fra vår forside på http://blogg.no/.

 

Vi håper du vil trives hos oss!

hilsen teamet bak
blogg.no

 

blogg.no | logg inn | hjelp | regelverk | vilkår | om oss | kontakt oss | infobloggen

 

Les mer i arkivet » Februar 2018 » Januar 2018 » Desember 2017